Vorsteh historier og samtaler
- 96dahl
- 17. jan.
- 14 min lesing
Oppdatert: 7. feb.
Lenker til innhold
Om denne seksjonen
Min første strihår fikk jeg i 1986. Det var Groms. Jeg ble i lag med Rigmor, og i 1989 hentet jeg Korthår Gaia i Tana. I 1990 ble vår første gutt Erling født, og i 1992 ble Stein Vegard født. Guttene våre har aldri opplevd å ikke ha vorsteh hund rundt seg.
Allerede med Groms begynte Rigmor å lage skuespill mellom bikkja og guttene. Hun la en stemme til Groms og lot han prate med guttene våre. Dette var noe Erling og Stein Vegard elsket. Etterhvert som vi fikk nye strihår i huset la Rigmor en egen stemme til hver ny hund i familien. Så i vårt hjem har vi alltid ført samtaler med hundene. Og det er litt av en prestasjon at Rigmor har laget unike stemmer til 12 forskjellige hunder.
Når jeg er alene på tur med hundene mine prater jeg mye til dem. Det er ingen tvil om at de liker det. De hører på stemmeleiet mitt hvilket humør jeg er i. Og når jeg sier navnet på en av strihårene mine og godprater med hunden begynner halen straks å logre.
Jeg har brukt som forteller teknikk å holde dialog med hund for å fortelle noen av de ganske utrolige historiene som en vorsteh klarer å rote seg opp i. Mange av disse har vært publisert på Vorsteh facebook sider. Og det er mange som har elsket disse historiene. Det er særlig min Fallvindens Knekken som lagde sine historier. Han var en langt over gjennomsnitt klok vorsteh. Og vorsteh er generelt ikke uintelligent.
Jeg skal etterhvert legge ut noen av disse samtalene her på denne bloggen. Og det vil komme minner, hendelser og historier om mine hunder.
Knekken blir født
-Nu pakke vi bort valpekassa, Knekken. Det har vært født 7 kull i den, og du kom i det aller første. -Det kan æ ikke minnes, far. - Du ble født som sistemann i kullet, og da va Dillja lei av å føde. Guttan, Erling og Stein Vegard, satt og så på, og de sa at ho pressa dæ ut så hardt at du kom som et prosjektil og knalla haue i veggen på kassa. - Fikk æ hauverk far? - Hauet va i orden, men du ble født med den verste haleknekken i norsk strihårhistorie - halen va som amputert i korrekt lengde. - Vår Herre kjente til rasestandarden far, han skapte mæ sånn som en strihår skulle se ut den gangen strihår va strihår. - Vi skulle bare ha Divi i det kullet, men haleknekken gjorde at kjøperan dine trakk sæ. Du ble værandes så lenge hos oss at guttan gråt, og tømte sparegrisan sine når vi endelig fikk kjøper. Du e den eneste vi har hatt som det står flere eiera på. - Haleknekken og guttan va min lykke i livet far. - God på jakt det va du virkelig Knekken, men det va ikke noka avlshund vi fikk i hus. - Og hauet va det sannelig ikke noka i vegen med, vi va fortvilt nån gang når du åpna alt av døre og vindua i huset. Mest forfærd ble æ i Sverige når du begynte å lese på vegskiltan. - Ka du meine nu far. - Da æ, du og Divi dro til KvikkJOKK for å sjekke ut jaktterreng så tok du og tjyvparra dæ med ho Divi, søstera di. - Når høve kom far så måtte æ handle kvikt. - Det va ikke akkurat ei parring i Hans Eirik Nordhus si ånd, du kosta mæ noka penga hos veterinæren. - Æ angre ingen ting på Kvikkjokk far, og du forkasta linjeavl som ville blitt legendarisk i vorstehmiljøet. - Ikke så lenge etterpå stakk du av fra hytta våres på kvelden Knekken. Ved midnatt fikk vi oppringing av politiet om at du va funnet. Æ og ho Rigmor hadde tatt nån glass vin så vi kunne ikke kjøre å hente dæ. Du fikk hotellovernatting som kosta mæ 1600 krona, Knekken. - Såpass bør det koste for en VIP gjest far. - Æ lure bare på en ting Knekken. Du va på loffen en god del tima. Si mæ har du lausunga gåandes nån plassa? - Nån hemmeligheta skal en ha for sæ sjøl far.
Groms
I 1986 anskaffer jeg min første hund, strihår vorstehren Groms. SV Groms Arjo 04728/87 født 25.08.86( SF JCH Jerry/Callunas Bikka) ble tatt av dage sommeren 1999 nær 13 år gammel. Han fortjener ikke noe minneord på grunn av premieringer eller for strihårens avlshistorie, men han var dog en hund som ikke er mulig å glemme for de som har hatt en del befatning med han. Han hadde overdose av finsk sisu i sine årer til siste dag.
Groms var min første hund. Jeg anskaffet han på grunn av generell friluftsinteresse. Jeg ville ha en hardfør hund som jeg både kunne jakte, trekke og kløve med. Jeg hadde null erfaring i å jakte med fuglehund, bedrev bare støkkjakt. Groms innfridde mine krav om å stå for en støyt. For eksempel da han stakk av på nyttårsaften halvannet år gammel. Jeg forlot et selskap for lete hund i tett snøvær. Jeg fant brøyteplogen halvvegs i grøfta og spurte om de hadde sett en hund. - Jovisst fan, svarte sjåføren. - Jeg tok han på plogen og han fløy som en klump gjennom lufta og ble borte!" Jeg fikk tak i bikkja et par timer senere, han var uskadd. I mars samme året ble Groms påkjørt av en taxi da han krysset en veg utenfor Hammerfest. Det smalt høyt. Venste blinklys foran til taxi’en ble knust, og jeg trodde bikkja var ferdig. Men Groms krøp opp på snøskavla et par hundre meter lenger bort og kom logrende bort til meg. Ubegripelig nok fant jeg ikke en skramme på han
Han åt alltid maten opp på sekunder. Det var greit nok, men han spiste belter, sko, madrasser, soveposer og kikkerter nesten like raskt. Jeg kjøpte jakthundboka til Dr. Carl Tabel for å få mer prøyserdisiplin på hunden. Han for løs på den og. Dressurboka har jeg som et gjennomhullet minne.
Groms fikk smaken på sau da jeg tok han til sauedressur med strømhalsbånd. Aksel Lundberg fra Alta var instruktør. Verken han eller jeg forstod hva vi hadde tatt med til sauene, og jeg har ingen bebreidelser overfor instruktøren over det som skjedde. Jeg holdt Groms i tau, og han gikk rolig mot sauene uten å vise noen aggressivitet. Sauene gikk rolig unna helt til de kom til enden av innhegningen. Da angriper bikkja som et lyn, og sauene skvetter i alle retninger. Aksel skriver nøkternt på testskjema: " Angriper spontant, får støt og viker unna. Angriper igjen, får fast tak i lam, holder og rister, blokkerer for støt. Ved videre prøving nytt angrep, får støt. Vil deretter ikke angripe. Blir angrepet av gammel sau to ganger, får støt. Er nå redd sauene. Kan ikke få sauerenhetssertifikat. Bør retestes." Aksel ga Groms strøm til det røyk av nakken hans, men han slapp ikke taket i lammet før Aksel kastet fra seg senderen og brøt opp kjeften med makt. Lammet ble bært tilsynelatende livløst til bonden, men det berget seg. Jeg turde aldri å reteste han. Han møtte sau en gang senere spontant, spent foran en Sacco hundevogn. Jeg klarte å bremse vogna i tide. Men bikkja tok to skritt bakover, kastet seg frem og reiv skjekene av vogna. Men da kjente jeg banditten, og var like kjapp, fikk tak i det løsrevne draget og holdt han fast mens jeg lå på magen.
Jeg strømmet han på rein også senere, det hjalp der og da. Men det holdt ikke i felt. Ved Jiessjavvre tok han reinlos. Han løp nesten inn en voksen reinokse som i siste liten kastet seg på vannet. Groms svømte etter og holdt losen i flere kilometer utover vannet. Men han ble lengre mellom målene etter hvert som han ble en prikk i horisonten. Da han kom til land etter en times tid trodde jeg han var sliten, men han for videre på reinjakt straks han fikk landkjenning.
I to års alderen viste han store talenter som jakthund. I Stabbursdalen søkte han som en VK hund, fant masse ryper som han stod for, og behandlet rimelig bra. Dekk på avstand hadde jeg også inne. Og innen nær avstand var han ualminnelig lydig på dekkordre. Engang kantret jeg og Harald Opdahl med kano i Luostejokka, i snøvær i juni måned. Groms lå da under dekkordre i kanoen, og han ble liggende i dekk under kanoen mens vi svømte i land. Først på land husket jeg bikkja, og fikk kommandert han ut av kanoen. Men i forbindelse med rein glemte han all dressur. En gang satt Rigmor og jeg nyforelsket og fisket i kanoen på en rolig flytende elv på Karasjokfjellet. Vi satt med ryggen mot bredden et stykke ut på elva. Stille vak blomstret ute på det blankstille vannet. Groms satt mellom oss, med ryggen mot vakene og nesa mot land. Da oppdager kun Groms en enslig rein som rusler forbi på land. Idyllen sprekker som en gigantisk såpeboble da bikkja plutselig bruker kanoen som springbrett for stålfjærlårene idet han hopper etter reinen. Da filosoferte jeg ut at dersom Rigmor taklet samværet med Groms så ville hun stå for et eventuelt løfte om å holde ut med meg i gode og onde dager…
Jeg oppdaget at Groms koblet umiddelbart over fra rypejakt til storviltjakt dersom han kom over ferten av rein. I Finnmark er det alltid et reinspor, så jeg fikk nye hunder og begynte å bruke Groms kun som kløv- og trekkhund. Det hadde han fysikk til. Men jeg måtte ha med meg nok jerntråd til å reparere kløven, for han brøt på helt til enten hindringen eller kløven ga etter. En gang på familietur, rett før vi skulle spise maten i kløven, så begynte han å snuse under en stor stein. Jeg trodde det var lemen, men plutselig fløy det ut ei and som lå på egg. Groms for etter med et gaul. Dessverre fløy anda utover et vann, og Groms hoppet utfor en bergskrent og landet som en eksplosjon i vannet. Da han omsider kom tilbake lå brød og mat som en uappetittlig grøt i kløven. En gang på jakt ble han kommandert i dekk når jeg gikk frem til Raia for å reise rype. Han reiste samtidig med Raia bak meg. Idet jeg skulle skyte raste 40 kilo Groms med kløv forbi. Kløvtaska hogg beina mine av bakken, og skuddet gikk mot trekronene over. Etter dette fikk Groms reise fuglen sammen med oss.
Ellers var han et arbeidsjern med kløv og pulk som jeg alltid kunne stole på om det røynet på – han ga aldri opp. I et forrykende uvær på Saltfjellet omkom glatthårtispa jeg hadde. Groms og jeg berget så vidt livet. Han dro hundevogn sammen med Raia langt inn over Finnmarksvidda da han var 12 år gammel, og bar tung kløv på jaktturer den siste høsten han levde.
Han tålte ikke å være underlegen en annen hannhund, og var i slagsmål med både schæfer, engelsksetter, blandingshunder, Risensnauser og andre. Men de hardeste takene hadde han med strihår Vorstehhund. Naboen vår i Hammerfest, Stein Larsson, hadde SV Speedy som også var en hard negl. Rigmor oppdaget at Speedy var løs mens hun luftet Groms. Det var rein i området, så Rigmor fikk varslet kona til Larsson. Det endte med at Speedy angrep Groms, bikkjene boret tennene i hverandre og ingen slapp taket. Rigmor dro i bandet, kona til Larsson slo løs på hundene med en bjørkestokk. De var halvt ihjelslått før de ble skilt fra hverandre. Senere, også mens jeg var borte og Rigmor var gravid, kom strihårene i slagsmål igjen. Denne gangen kom Larsson løpende til hjelp med ei tresleiv fra kjøkkenet, og fikk brukket hundekjeftene fra hverandre. Etter disse episodene med nabohunden kjøpte jeg munnkurv til Groms som vi konsekvent satte på han når han ble luftet, og da slappet vi av. En stund. Inntil han for løs på Speedy med munnkurven på. På et merkelig vis klarte han å få presset noen fortenner ut av munnkurven som han beit seg fast i erkefienden med. Men de små fortennene gjorde heldigvis at det bare ble mye pels og lite blod som ble rykket ut av Speedy.
Groms var sprek til han var tolv og et halvt år, da forfalt fysikken svært brått. Det hendte ofte at han falt på gulvet. Men selv etter at han var blitt svært ustødig på beina så gikk han løs på både Riesensnauser og Vohrster med de største ambisjoner om å vinne, men da falt han bare av bjeffetrykket til motstanderen.
Grunnen til at vi kunne holde ut med Groms var at han alltid var meget snill mot barn og mennesker, og egentlig hadde et stødig gemytt. Men han måtte alltid ha et spesialtilsyn på grunn av sitt enorme hårviltbegjær og dominante holdning. I Hammerfest hadde han sitt eget lille kott han lå i om natta og når vi var borte. Vi prøvde en gang å gi han litt mer frie tøyler, og la han være løs i stua i stedet. Da begynte han å ta stua i sin besittelse. Han pisset på gulvteppet, sofaen, kommoden, TV’en og stereoanlegget. Det var en lærdom i hva som skjer når en gir privilegier til noen som ikke har kultur for å skjøtte det med vett og forstand.
Jeg skal stoppe episodene med Groms her, han var kompromissløs i sin karakter til siste slutt. Jeg hatet og beundret han. På strihårens vegne kan jeg dog ikke fortelle om Groms uten å nevne hans motsetning, strihårtispa mi Raia. I henne fikk jeg den vohrsteh som jeg drømte om: Hardfør i all slags klima, utholdende trekk- og kløvhund, piper eller bjeffer ikke, stødig gemytt, viltfinner som er godt premiert på jaktprøver og med enormt viltbegjær - kun for rype. Raia kan jakte midt blant sau eller rein uten å ense disse, og har fått sine sertifikater for sau og rein uten at hun noen gang har vært strømmet.
Knekken og hundegården
- Du stod han av alle vandringer under hele finnmarksferien, gamle Knekken. Respekt. Men det e noka æ lure på. - Ka da, far? - Når vi va i Kårhamn og æ jobba med hundegården så stakk du av fra kjetting lina du va fast i. Æ går ut fra at du brukte begge labban bak hodet og synkront skyv knepet på halsbåndet? - Selvfølgelig far. - Men du stakk av rett før hurtigbåten la til i Kårhamn, og strena rett mot den kaia. Æ sprang som fan for å fange dæ inn. Ka du tenkte på da Knekken? - Vet du ikke far at båten kom rett fra den byen i Norge som har størst tetthet av tisper. Skulle sjekke om det kom ei på land, det e mangel på strihårparringe i Norge. - Eneste som kunne tenkes å komme på land Knekken va Leonbergertispa til ho Mona. - Ypperlig far, det e for mye småvokst strihår og innavl. - Så fikk æ hundegården ferdig, Knekken, og satt dæ inn i den. Men det gikk farsken ta mæ bare nån tima så ringte han Alf og sa han hadde fanga dæ på rømmen. Han Ole Fredrik va lynforbanna og sa du snoka rundt gjerdet til de frittgåandes hønsen hans. - Hadde æ visst det før far, at det va frittgåandes høns i Kårhamn, så hadde æ skippa den Leonbergertispa. - Men korsen kom du dæ fri, Knekken? - Der kor du skal sette inn dør fra huset, far, der mangle 20cm av terassegulvet. Æ lukta friskluft, og gravde unna de latterlige bordbitan du hadde stappa nedi for å tette. Så gjorde æ mæ tynn som ei mus og krabba under hele bjelkelaget og ut i friheten. - Du e en helsikes kar Knekken. Og derfor bytta æ ut halsbåndet ditt med et kjettinghalsband og satte dæ inn i hundegården igjen fasttjora i kjettinglenke. Men det varte fan ikke lenge før æ hørte at du ramla med plankan igjen. Da æ sjekka hadde du sprengt sund kjettinghalsbåndet! Korsen i svarte granskauen klarte du det Knekken? - Nån hemmeligheta skal en ha for sæ sjøl far. - Folk vil æ skal skrive bok om dæ, Knekken. Men æ trur heller du burde få en hovedrolle i en nyinnspilling av flukten fra Alcatraz. - God ide far. Han der Clint Eastwood mista helt koken på sine gamle daga.
Maile forsvinner på Karasjok fjellet
I 2016 vandrer jeg med strihårene mine og Harstad gjengen inn til vann øst på Karasjokfjellet. Vi har kjørt hele dagen fra Harstad og begynner å vandre rundt midnatt. Det er 5 timer marsj inn. På vegen forsvinner Maile og dukker ikke opp igjen. Etter noen få timer søvn får jeg telefon på morgenen av Erling. Politiet har funnet Maile løpende på E6 og har bundet henne fast i bilen min som står kloss ved vegen. Jeg begynner straks å gå til bilen. Der finner jeg utrolig nok Maile fast i Hiacen enda hun bare er løst festet med politi plastremse. Det døgnet vandrer jeg i 15 timer.
- Knekken kan du forklare koffør du ikke passa på ho gamle Maile. Ho stakk av fra oss og har sprunge rundt omkring på Karasjokfjellet ei hel natt. - Det e ikke bare å passe på den tøtta, far. Ho blir steine vill bare ho høre en stegg som kakle. Det her e ikke bare ei geriatriavdeling, det e også et galehus. - Ho sprang laus på E-6 mellom Skoganvarre og Karasjok midt i ferietrafikken, Knekken. Flaks at politiet fikk tak i ho og bandt ho til bilen vårres. - Ja æ har snakka med ho far, og gitt ho kjeft for at ho ikke smaug hodet ut av plastremsa ho va festa med, og tok sporet rett til leiren våres. Da hadde du spart dæ nesten 10 tima vandring far. - Ka ho sa til det Knekken. - Ho sa at ho torte ikke. Ho leste på plastremsa til politiet. Der stod at det medførte straffeansvar å passere den. Ho e ei feigsjetta, og dum som ikke skjønne at Karasjokvidda gjør lovens arm for kort.
Knekken og valpan
-Knekken, nu e halvparten av valpan forsvunne ut av huset. – Det va på tide far, de va nån helsikes utidige kara å ha i hus. Si mæ, han der Eddy, e han her enda? – Nei, han dro tidlig i morrest med fly sørover. – Tør dem å sleppe sånne terrorista inn i fly, far? Æ trur vi får han i retur. Han lage bråk kor enn han e. – Bråk, æ trudde du va døv Knekken. – Det trudde æ også far. Men de der karan har laga sånn jævlig rammel med ølboksa og feiekosta og fandens remedia at æ e blitt plaga med hørsel igjen. – Slapp av Knekken, ei uka til så fær resten. Toggen til Harstad sannsynligvis, Tage til Saltdal og Phillip til Trøndelag. – Da syns æ du skal sende han Mattis også til Trøndelag, far. – Ka du meine med det Knekken? – Æ høre jo han har satt unga på ho Hedda. Og den ansvarslause slarken sitt her giddeslaus mens han Rune nu begynne alle helvetesuken med ungan hans.
Knekken og far sine berginger
Du va såvidt et år gammel første gangen æ måtte berge dæ Knekken. - Ka hendte da far? - Du sprang i den enorme farta di rett på en tørrgrankvist som gikk 15 cm inn i brystet ditt. Æ bar dæ ned til bilen og kjørte dæ til veterinær. Kvisten bomma med en cm på hjertet ditt. - Det va ikke bom, det va kald beregning far. - Nån år seinar fann æ dæ etter at du va bortkommen 3 døgn i fjellet. Døv etter å ha sove i 3 netter med standvarsler på hyling. - Det va et jævlig spetakkel far, æ syns det e mye mer ro og fred nu når æ e døv. - Seinar gikk du igjønna isen på tredjevann på Melåfjellet. Heldigvis bar isen skian mine så æ fikk dratt dæ opp av råka. - Huske det far, da va æ i ei kattepina, måtte bare trø vannet og vente på at du kom. - Ja det har vært mange episoda Knekken, og den siste va i sommer da æ måtte lete etter dæ på Laksefjordvidda. - Ja det va den jævla musa som lurte mæ trill rundt så kløven bekka rundt og låste mæ til bakken.- Men det e en ting æ ikke kan verne dæ mot Knekken. - Nå far, ka du meine med det? -Alderdommen. Den bare kommer luskende dag for dag, måned for måned og år for år. Du e blitt veldig gammel Knekken og e ikke så god i skrotten lenger. - Det e bare i skrotten far. Hauet e lynskarpt og nesa like god som før. Du kan trygt ta mæ med på jakt. - Hauet ditt e det ikke noka i vegen med Knekken. Og nu har du hvilt dæ i 2 daga. I ettermiddag drar vi sammen med Maile og ser etter rype. - Rype skal æ fikse far, stol på mæ.
Se nordlysets siste dans
- I kveld blir du med mæ og ho mor på en liten kveldsvandring Knekken, i lag med ho Aivi.
– Far, spenn mæ heller foran sleden så tar vi en runde i fjellan under stjerner og nordlys. – Stjernan blekne nu, og det samme gjør du. Snart e det slutt på nattehimmelen i nord. Du vandre mot lyset Knekken. – Det hadde vært fint å se nordlysets siste dans far. Æ høre jo du si at det e turboføre i fjellan. Og æ vil se stjernan, du si jo at mor Dillja og søster Divi skinn der oppe. – Ja Knekken, Rigmor har plasert dem i stjernebilde Orion. Snart e nok du også der. – Far, æ vil heller være i Stella Polaris. – Nå, koffør det Knekken? - Æ vil være vegviseren din far, så du alltid finn vegen mot nord, der kor du vil være.
Nei, æ har ikke sett noka rypa.
Mack på vinterjakt som unghund. Mack går i skuddet når jeg skadeskyter ei rype. Han blir lenge borte før han kommer tilbake.
Nei, far. Æ har ikke sett noka rypa. Har du?
Herlig Torgeir! Utrolig talende bilde av Mack!