Med fiskestang i Finnmark 3 siste tiår av forrige årtusen
- 96dahl
- 19. jan.
- 81 min lesing
Oppdatert: for 5 døgn siden
Overskriftene under er lenker til innhold
Om denne seksjonen
Fra jeg var tenåring i 70 årene til jeg 42 år gammel gikk inn i dette årtusenet var det få områder i Finnmark jeg ikke vandret med fiskestang. Turene denne bloggen beskriver er ikke filmet, lite fotografert og vil aldri bli video. Jeg dedikerer den til de som følger YouTube kanalen min fallvind1. Med kart foran deg kan du følge rutene mine ganske nøyaktig. Her er nevnt mange hundre stedsnavn, de fleste samiske uten spesialtegn. Et tips er å klikke på kart jeg har lagt inn i seksjonen så får du en forstørret versjon.
En god del av stedene vil jeg nok aldri besøke mer. Både fordi livet mitt ikke vil vare lenge nok, og fordi jeg fremdeles er nysgjerrig på å søke etter nye områder. Jeg vil være takknemlig om noen som oppsøker steder som jeg har beskrevet kan sende meg noen ord om hva de har opplevd der.
Det hender jeg lurer på hvordan det står til med ørretene i Gisttabealjavri inn mot finskegrensa i Sør-Varanger. Eller om det fremdeles napper fra 4 kilos røyer i Badajavri ved grensa Finnmark-Troms. Tenker også på jolla som Tor og jeg havarerte i på Gaskkamus Lavnnjosjavri. Ligger vraket der ennå? Hva med Roancejavri i Porsanger,vannet fullt av ørekyt som fikk utsatt ørespisende ørret som de vokste seg gedigne på. Fins det storørret der
enda, eller er eventyret ugjenkallelig
1983 Fra Jotka til Karasjok
Rune Laurila er den personen som jeg har brent flest bål sammen med. Jeg blir kjent med ham da vi begynner i samme klasse på Lærerhøgskolen i Alta i 1979. De første årene på lærerhøgskolen har vi mye studentfaglig samarbeid, og sosial omgang. Og så er vi en gjeng, inkludert Rune, som ofte er på hytta som Studentsamskipnaden disponerer i Mattisdalen. Men det er først siste året på lærerhøgskolen at vi begynner å oppdage hverandre som turkamerater.
Påsken 1983 blir Rune Laurila og jeg kjørt fra Alta av en studiekamerat som har noe så eksklusivt som en bil, type folkevogn. Vi tar av fra E-6 og kjører oppover Tverrelvdalen. Etter vel ei mil passerer vi skolen hvor jeg hadde min første praksis med elever 3 år tidligere. Rune var også på den praksisgruppa, og det var vel da jeg oppdaget hvor faglig dyktig Rune var. Vi samarbeidet mye med studentoppgaver de neste 3 årene.
Bobla putrer oss oppover de bratte og svingete bakkene fra Tverrelvdalen mot Stilla. Der ser vi gamle skiferbrudd på begge sider av vegen.
Som forsteinet slit minner de om hvordan fattigfolk fra skogene i Sør-Norge fant utkomme i en fjern landsdel. Vegen flater ut innover Stilladalen. Nullpunktet kondenserer minner som alt er 3-2 år gamle. Om brennende gammer i høstmørket, iskald januar med mennesker tett sammen inni lavvoer, eller i lenker. Lysende parafinlamper, gnistregn og høyfrekvent lyd fra vinkelslipere. Lysende reflekser på mørke uniformer.
På en parkeringsplass ved det store vannet Joatka blir Rune og jeg satt av. Så glir vi med skiene ned på Joatkavann og labber oss ut til scooterløypa. Begynner den lange ferden mot Karasjok. Vi har hver vår tunge sekk på ryggen. Det hadde vært lettere med en pulk, men vi er enda fattige studenter som verken har råd til pulk eller folkevogn. Vi følger scootersporet sørøstover. Passerer den første fjellstua, Joatka.
Neste er Mollisjokk fjellstue, deretter kommer Ravnastua. De ligger med 25-35 km mellomrom.
Vi går opp stigningen fra Joatka til det vidstrakte viddelandskapet mot Iesjavri. Til venstre for oss har vi fjellryggen Ovllavarri, som er fornorsket til Olafjellet. Sola skinner så vidt gjennom skydekket, og lyset er tilstrekkelig for å skape frem skygger av vidderyggene. Landskapet er endeløst vakkert. Ved Roavvejavvre, eller Brennvannet, tar vi første pause. Det er påske og obligatorisk med appelsin. Rune er ærekjær i det meste han gjør, og han har insistert på ikke å ta pause før nu, bare ca 5 km fra Iesjavri. Det er underforstått av begge at det er Torgeir som er mest trent og vant å gå med sekk. Å bli oppfattet som et lik i lasten er dog noe Rune ikke ønsker.
Vi når frem til Iesjavri og slår opp telt på bredden rett innenfor den lange øya Vahttasuolo. Her har Rune og jeg vår aller første natt i telt sammen. Og vi aner ikke at i 3 tiår fremover skal telt bli den boligen vi deler utallige ganger. Heller ikke at vi neste år skal sette opp telt på omtrent akkurat samme plassen, etter å ha padlet over Brennvannet i kano, og bært den ned til Njukcajohka som renner ut i Iesjavri. Melkevegens funklende bånd tvers over nattehimmelen, fra horisonten ved Cohkarassa til horisonten ved Avjovarri, vil om halvannet år bli erstattet av ei glødende midnattsol mellom Ceavdni og Vuorji. Denne kalde natta hvor Rune og jeg beundrer stjernehimmelen sammen kjenner vi begge på at noe oppstår mellom oss som ikke har vært der før.
Neste dag, når vi er i ferd med å pakke ut av teltet, får vi øye på noe svart som beveger seg over isen, ut av bukta Vahttaluokta. Ingen av oss har sett jerv før, men vi er øyeblikkelig enige om at det er en jerv. Det byksende travet er ikke til å ta feil av. Dyret drar i snorrett linje over isen mot øya Vahttasuolo. Vi står fjetret av synet begge to, men da jerven begynner å skrå opp øya kommer jeg på kameraet. Bykser inn i teltet og henter speilrefleksen, rekker å ta et par bilder før jerven krysser høyde 412 på Vahttasuolo, og forsvinner bak øya. Jerven dukket opp uventet som en komet, og brenner i synet vårt til den slukner ut bak Vahttasuolo.
Skuffet må jeg konstatere at objektivet på Canon kameraet mitt er 28 mm vidvinkel, som forminsker dyret til en flekk. Teleobjektivet ligger nedpakket. Alt for sent skrur jeg det på kameraet. Siden har jeg stort sett gått med teleobjektiv påmontert kamera på turvandringer. Men i skrivende stund er det gått 42 år uten at jerven har dukket opp igjen.
Rune og jeg pakker teltet, hiver på oss ryggsekkene og begir oss ut på Iesjavri. Den store innsjøen er endeløst kjedelig å gå på. Horisonten er uforandret i time etter time. Stikkene som merker scooterløypa er eneste variasjon, de siger forbi oss, en etter en, endeløst monotont. Omtrent midtvegs på innsjøen lengter vi etter variasjon i livet, og finner frem isboret. Borer oss hvert vårt hull, og finner frem pilkestikkene.
Da vi har fisket en stund får vi øye på en prikk som beveger seg mot oss etter scooterløypa, langt borte. Prikken oppløser seg først til tre prikker, så til 2 personer og 1 hund. Ikke har vi fått et napp, men fiskelykken føler vi ikke er helt borte da det viser seg at prikkene er 2 søte jenter i 20 årene, med en Golden Retriever. Vi snakker en stund med dem. Jentene skal også til Karasjok, og skal i dag gå til Mollisjokk fjellstue. Så går de videre. Før jentene og hunden blir til en prikk igjen blir Rune og jeg enige om at fisken ikke er i bitt. Vi pakker sekkene, og starter videre mot Mollisjokk. Brått føles horisonten nærmere, stikkene mindre monotone og øynene våre fokuserer lengre frem.
Omsider når vi frem til Mollisjokk fjellstue. Vi tar kontakt med brødrene Mikkel og Klemmet som er oppsittere på fjellstua. Vi bestiller middag hos dem, og Mikkel viser oss rommet på en av stuene hvor vi skal bo. Senere møter vi opp på kjøkkenet til brødrene og får servert nydelig kokt reinkjøtt og buljong. Klemmet er i godt humør som vanlig, prater og spøker med oss. Kvelden blir også trivelig når vi får et hyggelig treff med jentene som dukket opp på Iesjavri.
Neste dag starter vi videre mot Ravnastua. Vi går østover gjennom den rimfrosne bjørkeskogen rundt Iesjohka dalføret. Videre oppover stigningene mot Seaisunoaivi. Fra viddene her oppe er horisonten uendelig alle veger. I området ved Beatnatjavri, da vi er ca halvvegs til Ravnastua, blir vi tatt igjen av en snescooter med slede. Mannen på scooteren stanser ved siden av oss, og spør om vi skal til Ravnastua. Vi bekrefter spørsmålet, og da tilbyr han å ta sekkene våre på sleden og kjøre dem til Ravnastua. Rune er meget rask med høflig å avslå tilbudet. Da scooteren forsvinner videre forteller Rune meg at turen ville blitt mindre verd for han om han ikke bar sekken frem til målet.
Fra høydene ved Raidejohka bærer det fort ned mot Ravnastua. Snart er vi omsluttet av rimfrossen bjørkeskog igjen. Vi spenner av oss skiene, og setter sekkene opp mot veggen på hovedbygninga. Åpner døra og går inn for å bestille oss rom for natta. Gangen vi kommer inn i gjør oss målløse. Begrepet «system i rotet» er kompromissløst utført på Ravnastua. Vi kan ikke se veggene i gangen, de er fullstendig skjult av alt mulig mellom himmel og jord som er stablet og arkivert hylleløst. Rune og jeg er både forskrekket og imponert av synet.
Neste dag fortsetter vi på den siste etappen mot Karasjok. Løypa går slakt nedover skogen nord for Karasjokvassdraget. Vi passerer over høydedraget Ruossavarri, og derfra kan vi se Karasjok langt mot øst. Fra Ruossavarri går det raskt ned til riksveg 92 ved Assebakti. Derfra følger vi elva mot Karasjok. Etappen på elva gir oss litt samme kjedelige følelse som på Iesjavri. Men nå er målet nært, og vi ser begge fram til å ta ei kald pils når vi ankommer Karasjok.
Turen vår sammen fra Joatka til Karasjok gir vennskapet vårt en ny status. Vi er begge innstilt på å ta en ny tur sammen. Det er bare et par måneder igjen før vi avslutter Lærerhøgskolen, og alle avgangsstudenter er opptatt av å søke seg lærerjobb i øst og vest. Rune takker ja til lærerstilling i Gamvik på Nordkynhalvøya. Selv får jeg jobb i Kvalsund kommune. Bekreftelsen på jobb blir et gullkanta papir da jeg møter opp i DNC bank for å få lån. Fra DNC går jeg rett til bilforhandler i Alta og kjøper en gammel Simca 1500. Med det kjøretøyet skal Rune og jeg farke rundt i Finnmark, Sverige og trøndelag de neste årene. Helt til Rune personlig er med for å ta avskjed når kjøretøyet vrakes på tippen i Forsøl.
Sommeren 1983 besøker Rune meg i Harstad en ukes tid. Så setter vi oss i Simca’en og begynner å kjøre mot Finnmark. Rune skal hjem til Bugøynes i Varanger, og selv har jeg fått sommerjobb som journalist i Sør-Varanger avis. Da vi kommer til Salangsdalen ser jeg at temperaturmåleren stiger mot rødt. Like etter hvirvler det hvit røyk ut mellom karosseri og panserlokk på Simca’en. Jeg får stoppet bilen, og åpner panseret. Det freser og koker i radiator og motor. Vi finner et par tomme brusflasker og fyller dem med vann fra Salangselva. Verken Rune eller jeg har vett på motor, men skjønner at det er lurt å vente med å åpne radiatorlokket til ting kjølner. Etter en halv time begynner vi å fylle vann på radiatoren. Vi må gå flere runder ned til Salangselva. Så starter vi videre. Det går bare ti minutter før temperaturmåleren stiger mot rødt igjen. Denne gangen må vi gå mye lenger for å fylle vann på brusflaskene. I ettertid lærer jeg at det er noe som heter topp pakning på bilmotorer, og den er sprukket på Simca’en. Vi må etterfylle vann en tredje gang før vi ankommer øverst i unnabakken ned mot Setermoen sentrum. Der slår jeg av motoren, ruller nedover og svinger til høyre inn på Esso bensinstasjon.
Rune og jeg klør oss litt i hodet for å finne ut hva vi skal gjøre nå. Vi kommer på at vi har en studiekamerat som bor på Setermoen. Vi får kontakt med han, og vår gode venn tar på seg oppdraget å få Simca’en på verksted i Setermoen. Den er heldigvis kjøpt med 3 måneder garanti. Selv gir jeg Rune et av mine gullkanta papir. En flybilett til Kirkenes. Tidligere hadde jeg vært i Oslo, og når jeg kjøpte flybilett fra Fornebu bestilte jeg til Høybuktmoen. Det var bare ubetydelig dyrere enn billett til Evenes flyplass, og den gangen kunne du gå av på en destinasjon i mellom, og reise resterende strekning senere.
Rune tar buss til Bardufoss. Torgeir tar buss til Harstad. Ikke lenge etter at jeg er kommet hjem til Harstad får jeg telefon fra Rune. Han kjefter og smeller så høyt at jeg må holde røret en halv meter fra øret. Det var bare billettstammen jeg hadde gitt til Rune, selve billetten var røsket av. SAS personalet på Bardufoss hadde bare flirt da han prøvde å komme seg til Høybuktmoen med «billetten» min.
Simca’en blir reparert, og en del dager forsinket kjører jeg den lange vegen til Kirkenes. Sør-Varanger avis har ordnet en hybel til meg i kort avstand fra redaksjonen. Sommerjobben min er meget interessant, og jeg får bl.a mange journalist oppdrag i Pasvik. Knut Sterud kjenner jeg fra da han jobbet i Statskog i Alta, nå har han nylig fått seg jobb i Statskog i Pasvik. Jeg besøker han flere ganger i Svanvik. Han viser meg hodet til ei enorm gjedde. Knut har en fornøyelig historie om den. Det lå 2 stk. kilosørreter i magen til gjedda som den nylig hadde svelget hel. Knut la ørretene i kjøleskapet hjemme, for de skulle undersøkes for miljøgifter. Straks etterpå reiste han bort for et par dager, og da han kom tilbake og åpnet kjøleskapet var ørretene borte. Knut spurte kona hvor det var blitt av fiskene. Han fikk til svar at hun fikk gjester, og hadde servert dem de flotte ørretene til middag.
Jeg ordner meg journalistoppdrag i Bugøynes, og kombinerer det med å besøke Rune i hjembygda si. Der får jeg hilse på de hyggelige foreldrene hans. Rune tar meg med i båten deres, og så drar vi til Ranvika.
Stedet ligger ytterst på vestsida av Bugøyfjorden. Ei flott strand, beskyttet mot nordøstvinden fra Varangerfjord. Ranvika er frodig, her vokser bjørkeskog og urter, i kontrast til det nakne fjell landskapet rundt. Det er Runes barndomsparadis. Familien har ei lita fiskehytte her, hvor faren til Rune driver laksefiske om sommeren. På våre fisketurer senere er det Rune som har ansvaret for å røke fisken vår, han har kunnskapen i arv. Og det skal vise seg 16 år senere at det går helt galt når Torgeir skal gjøre jobben å røke fisk.
1980 Ørretene i Sautso
Jeg oppdager en hyggelig fordel med å være student i Alta samfunnet. Innbyggerne i Alta har lov å fiske gratis etter laks i Altaelva fra 1. juni til og med Sankt-Hans. Dette gjelder også for studenter på Høgskolen. Men Altaelva huser ikke bare laks. Gjennom lokalkjente får jeg vite at det også fins en ørretbestand i elva. Øverste lakseførende del av elva har gjennom millioner av år skjært seg ned i vidda, og danner Nord-Europas største canyon. Her fins det ørret som kan bli virkelig grov.
I 1980, etter avsluttet vårsemester første året på Lærerhøgskolen i Alta drar jeg hjem til Harstad. Så like etter midten av juni drar Harald Opdahl og jeg til Finnmark sammen med min far. Pappa skal besøke sine far Hagerup i Kirkenes, Harald og jeg slenger oss med han. Fra Alta tar vi av på Kautokeino vegen til Eiby. Der svinger vi til venstre, og kjører mot Gargia fjellstue. Vi er nå på den gamle postvegen mellom Alta og Kautokeino, ferdselsvegen i flere hundre år. Fra Gargia går vegen bratt oppover furu lia, før bjørkeskogen tar over.
Vi nærmer oss snauvidda, fjellpartiet Bæskades. Det er en måned siden sist jeg var her. Da kom jeg i motsatt retning. Deltok i det kjente turrennet Bæskadesrennet med start i Suolovuopmi og målgang i Gargia. Jeg hadde god gli og ei djevelsk fart nedover skoglia fra Bæskades. Var ikke klar over at sommeren var kommet til Gargia. Nede ved furuskogen gikk snøen over til grus, og mye grus festet seg i skrubbsår på hender og ansikt da jeg gikk på trynet.
142 Volvoen putrer seg opp til Bæskades. Her er det vid utsikt, og vi kan se vardene som merket den gamle vegen for reinraidene i fokk og kov. Vår store dikter Nordahl Grieg dro også her med reinraide, og fikk inspirasjon til diktet
Morgen Over Finnmarksvidden
Ved gry, da vi kom på Bæskades,
røk der et uveir opp.
Et piskende, vandrett snekôv
hvinte om fjeldets topp.
Tungt støttet vi os mot stormen,
tvungne at ta en hvil.
Renene våre var trætte
efter de dryge mil.
Kindenes hvite flekker,
fra andre morgeners frost,
sved i en naken smerte,
under den hårde blåst.
Føttene føltes døde,
nævene skrumpet blå.
Da jog en ild gjennem blodet!
Dette var det jeg så:
Lutende ned mot skavlen,
rakt mot det blinde kôv,
stod der en ren og veiret,
skrapet så med sin klov; —
og slik, med ett, som den hugget
dypt i den frosne grav,
spratt som et lys mot mulen, —
klumper av blågrøn lav.
Å snestorm over Bæskades,
med fyk over fattig grønt,
dette er selve Norge,
frysende armt og skjønt!
En mor som i dødens kulde,
isnende hvit og stiv,
blotter sitt bryst mot barnet,
nærer det hun gav liv!
Men du mitt rotløse hjerte,
som jog din ren over fjeld,
fra veknende drøm om elskov,
til livets lyst for dig selv —
når har du stått som renen,
diet den frosne død?
Hvor er din rett til landets
hellige savn og nød?
Og landet stirrer imot mig;
det gråner av stein og sjø —
I havkok gynger et drivgarn.
Blandt svaberg glimter en bø.
Blodslit takker for armod.
Stridt blir favnet av stridt.
Så nævn, i storm på Bæskades,
det du har bragt som ditt!
Intet gav jeg; men prøv mig,
kræv hvad jeg har og kan!
Kald på min ild og ungdom,
vi dem til dig, mitt land!
La mig få gi og elske,
ikke med døde ord,
men livet mitt som en kappe
over din nakne jord!
Pappa stopper Volvoen der Goastejohka krysser vegen. Vi tar farvel og begynner vandringa østover mot Sautso. Vi håper og regner med at det er så tidlig i lakseoppgangen at vi vil være alene så langt opp i Altaelva som vi har tenkt oss. Det ligger snø i alle skrenter og hellinger der vi vandrer. Vi passerer på nordsiden av Cahppesjavri, eller Mørkvannet.
Det jeg ikke vet nå er at om 3 mnd vil jeg dra til Cahppesjavri med en studiekamerat på Lærerhøgskolen. Vi har med oss 3 garn, og formålet er å fiske røye for å legge ned rakfisk. Min andel av fangsten er røyer nok på mellom 0,5 og 1 kilo til å fylle ei bøtte med rakfisk. Den blir lagt til modning i kjelleren til Kost og Miljøfag linja på Høgskolen, eller den tidligere Husmorskolen. Andre året på Lærerhøgskolen tar jeg halvårsenhet Naturfag, og vi samarbeider med Kost og Miljøfag. Vi skaffer fangst til dem, og jentene der lager lekre retter av fangsten.
Når høstsemesteret slutter henter jeg rakfiskbøtta for å frakte den til Harstad på juleferie. Far Hans elsker rakfisk, og det er han som har lært meg kunsten å rake fisk. Men det blir et helt prosjekt å få bøtta heim. Først med taxi fra Nyland Studenthjem til Alta flyplass. Selv om lokket på bøtta er teipet godt igjen, er det ikke helt tett. Straks det skvulper i bøtta kommer det ei djevelsk rakfisklukt. Den er mildt sagt godt modnet etter 3 mnd i bøtta uten at det har vært skiftet lake. Jeg tør ikke legge bøtta i bagasjerommet til taxien, tar den med inn i kupeen, setter den på gulvet foran forsetet mens jeg har et fast grep i hanken. Allerede i første sving ut på Markvegen skvulper det opp et gufs av rakfiskeim, og da vi litt etter tar til høyre på E6 kommer det opp ei ny stinkbombe. – Hva er det du har i bøtta? spør taxisjåføren. – Rakfisk svarer jeg ærlig. Da setter sjåføren farta opp, og tar flere forbikjøringer i både 60 og 50 sone på vegen til flyplassen. Taximeteret viser noen og 60 kroner. Da jeg finner frem femtilappen og begynner å rote i pengeboka etter resten av beløpet, napper sjåføren til seg femtilappen og roper. – Det er greit, ut, ut – få med dæ bøtta!
Det er julerush inne i avgangshallen på Alta flyplass. I de gode gamle tider i forrige århundre var det ingen sikkerhetssjekk på flyplasser. I dag ville det å få med seg ei rakfiskbøtte inn i et SAS fly vært like sjanseløst som en snøball å overleve et visst varmt sted. Køa mot innsjekkingsskranken er tett og lang. Jeg prøver å holde bøtta så steady som mulig. Men det er umulig å unngå små skvulp. Etter en stund hører jeg folk hviske rundt meg. – Det er hunden. Ja, det er hunden. – Menneskets beste venn, tenker jeg og ser mot den vesle hunden som blir holdt av et par foran meg.
Opp flytrappa prøver jeg å bære rakfiskbøtta så uanstrengt og samtidig stødig som mulig. Setter opp mitt mest sjarmante smil og uttrykk mot flyvertinna jeg må passere. Sjekketriks godt innøvd foran speil. Flyvertinna smiler tilbake mens jeg passerer henne og begynner å entre innover flykabinen. Tre, fire skritt innover kjenner jeg plutselig en finger som pikker meg i ryggen. Jeg snur meg, og der står flyvertinna. – Hva er det du har i bøtta? Jeg får en svak assosiasjon med den gangen isen brast under beina mine på Storvann Syd. Jeg velger å spille den sjarmante rollen fullt ut. Smiler, og mine brune øyne stirrer dypt inn i hennes. Så bøyer jeg meg frem mot øret hennes, og hvisker ømt. – Det er raket røye. Sakte glir hodet mitt tilbake. Flyvertinna ser inn i øynene mine og nikker over den intime betroelsen hun har fått. Snur meg rolig og går videre innover kabinen. Heldigvis har jeg sete bakerst i flyet, innerst mot vinduet. Jeg har vært beundringsverdig dyktig å holde bøtta med minimale skvulp. Plasserer den på dørken foran setet.
Setene ved siden av er ledig, og jeg håper de forblir ledige. Da ser jeg henne komme innover midtgangen. En middelaldrende dame i kritthvit pelskåpe. Ansiktet kanskje unødvendig sminket, for selv uten ville ikke ungdommens skjønnhet vært forvitret. Godt behengt med smykker. Selv om jeg prøver å radere bort mitt sjarmante uttrykk så kommer hun bort til meg, peker på setet ved siden av og spør om det er ledig. På dansk. Jeg nikker.
Rakfiskbøtta er utrolig samarbeidsvillig og røper seg ikke. Jeg frykter akselerasjonen når SAS maskinen skal ta av. Det blir ørlite tidevann i bøtta, men ikke skvulp. Dyktige SAS piloter. Har danskedama i øyekroken, hun ser blid og hyggelig ut. Flyet letter mykt utover Altafjorden og vinner høyde. Stødig og sikkert. Klatrer mot skylaget, og mot fjellene innenfor Langfjorden: Noaidi, Aksoalggecohkka, Ordoluohkka, Ulddascohkka og Gierdduidrassa. Disse djevelske Cohkkene og Rassene som hele Nord-Norge er befengt med, hvor stalloer, vetter og troll får lufta til å danse like uryddig som landskapet de bor i. Da SAS maskinen forlater Altafjorden og vinner høyde over fjellene begynner dansen. Flyet rister og skjelver, hopper og skvetter. Rakfisken i bøtta går gjennom vaskeprogram 1,2 og 3. Danskedama i øyekroken går gjennom utseende skifte 1,2,3 og 4 ettersom bøtta fiser og fiser. Ustanselig.
I Tromsø må jeg mellomlande for å skifte fly til Evenes flyplass. Det er 2 og en halv times ventetid. Juletrafikk og ståkende fullt overalt, fins ikke et ledig bord eller stol. Kun ståplass. Men nå er jeg begynt å bli veteran etter å ha kriget meg så langt med rakfiskbøtta. Jeg beveger den frem og tilbake så det skvulper godt, og plaserer den diskre på gulvet ganske nært et bord. Står rolig og venter på virkningen. Det tar ikke lang tid før det begynner å bli uro ved bordet. Hoder vrir seg alle veger. Så forlater den første. Det tar ikke så lang tid før andre følger etter. Forunderlig raskt kan jeg sette meg ved bordet. Ensomme, jeg og bøtta.
Da jeg endelig entrer Gamle Rideveg 22 i Harstad er min far meget begeistret over at rakfisken er berget i hus. Og han synes nok fisken smaker hakket bedre når han får høre historien bak.
Harald og jeg passerer rett sør for fjelltoppen Store Bjørnhaugen, 620 meter over havet. En svak bris rusker opp Mørkvannet, hvor noen spesielle røyer svømmer. De som skal få en reise fra Bæskades til røyehimmelen med taxi og fly. Etter Mørkvannet får vi en svak stigning mot den siste fjellryggen før Sautso kløfta. Det er tidlig på sommeren, og det ligger mye snøfonner igjen etter vinteren.
Da vi passerer det vesle vannet Gaskajavri får vi se Finnmarksvidda på andre siden av Alta-Kautokeinovassdraget. Der ligger Finnmarks største vann Iesjavri bare 15 kilometer unna i retninga vi går. Så tipper terrenget nedover. Snøfonner ligger spredd rundt oss. Langsomt reiser østveggen av Sautso kløfta seg etter som vi synker i landskapet. Harald og jeg entrer Sautso via vestsiden av sidedalen Goidnesvuopmi. Vi tenkte her var lettest å gå. Men det fins ingen enkle nedstigninger til Sautso, det blir bare brattere og brattere. Rett ovenfor bjørkeskogen setter vi oss ned og nyter synet av Nord-Europas største Canyon. Vi har aldri sett noe lignende. Vannmassene i elva kverner mektig rundt langt der nede. Lufta er fylt av en fjern, men mektig lyd av vann i bevegelse. Vi ser 2 fjellvåker som kretser i lufta langt under oss. Skrikene stiger opp, dempes litt av skogen under oss. Fjellvåk har jeg ofte sett i Finnmark, men det er første gang jeg ser ned på ryggen av rovfugl som sirkler. Vi speider etter bålrøyk og folk. Men det ser ut som at vi har området helt for oss selv.
Vi reiser oss fra det majestetiske synet av Sautso, og entrer oss ned i bjørkeskogen. Nu blir det virkelig bratt. Heldigvis er det godt med trær og busker å holde seg fast i så vi unngår en rutsjetur nedover bratthellinga.
Sautso henget er frodig. Her vokser bregner og urter av alle slag. Da nesten alle høydemetre ned mot elva er unnagjort går vi forbi ripsbær busker. Vi ankommer Altaelva der den gjør en bred 90 grader sving. Midt i vinkelen flater terrenget ut mot elva, og her har Vår Herre gjort klar et gunstig teltsted for Harald og Torgeir. Ellers er terrenget så bratt mange steder i Sautso at egnet teltplass er mangelvare.
Før vi begynner å sette opp teltet tar vi en pause ved bredden av elva. Vi kjenner nedstigningen murrer i lårmusklene. Alta vassdraget er enda i betydelig vårflom. Vannet dekker noe av nærmeste vegetasjon mot elva. Store mengder kubikkmeter vannmasse pr. sekund flyter nedover, iskaldt. Vi aner at fiskeforholdene kan være vanskelig. Teltet blir satt opp. Så sanker vi ved til et dugelig kaffebål. Her er tørrved i mengder. Kaffekjelen settes på kok over bålet. Harald ruller seg en røyk. Jeg setter stor pris på evnen Harald har til ikke å stresse. Vi har flere dager å fiske på. Naturen innbyr til å roe ned sjel og sinn. Vi sitter i dypet skapt av langsom tid, og evigående minutt for minutt dokumentar. Elva kverner rundt foran oss, pusser på berggrunnen. Endeløst tålmodig med prosjektet Sautso, som startet millioner av år før mennesket reiste seg på to bein.
Det er noe koselig over Haralds sakte drag med sigaretten, og blikket som betrakter det storslagne landskapet rundt oss og over oss. Han har også mindre grunn til å stresse over Torgeir enn under turen i Stabbursdalen 1976. Vi har garantert kaffe nok til begge nå, og han er begynt å stole på at jeg ikke vil begynne å bomme tobakk fra han.
Den første sluken jeg trer inn på hurtigkobleren er en blank Tobysluk, 18 gram. Det er høysommer i Nord-Norge og mye lys døgnet rundt, selv her dypt nede i Sautsokløfta. Lyse farger på lys dag, slik har jeg lært fisketeorien. Her er så mye vann i bevegelse at jeg tenker det kan være lurt med noe som blinker og vises godt for de prikkete skapningene jeg håper befinner seg mot bunnen. Bak steiner, sakte viftende med de svære spordene. Med blikk stivt festet mot vannet som flyter over. Jeg hiver sluken ut en tanke oppstrøms. Sneller fort inn i starten. Sluken dras av vannflyten så den havner skrått nedstrøms, og da kjenner jeg kreftene i vannet tar tak i sluken og strammer snøret. Stangtuppen bøyer seg. Det er ikke nødvendig å snelle inn for å holde sluken svevende i vannmassene. Jeg lar snøret svinge med vannet til Tobyen nesten er inne ved bredden nedenfor meg. Sveiver inn, og sluken hopper i vannflata. Tar et par kast til fra samme sted skrått oppstrøms, varierer kastelengden så jeg får fisket av varierte partier av elva. Ikke napp å kjenne. Jeg flytter meg
tyve meter lenger opp mot Sautsofossen, og fisker videre.
Med ett kjenner jeg ekstra motstand i snøret, stangtuppen bøyer seg enda mer. Dette er ikke vannkrefter, det er fiskekrefter! Ei stund er det varierte skjelvinger i stanga av fisk som kjemper, men så blir motstanden mer monoton. Det glimter noe annet blankt i vannet enn Tobysluken. Da jeg har fått skapningen halvannen meter fra bredden ser jeg at det er en harr.
Skuffelsen er hard og kontant som sparket fra en hest. Jeg var sikker på at det var en ørret! Men til harr å være så har den fin størrelse. Og jeg var også klar over at det fantes en harrbestand i Alta elva.
Harald fisker femti meter nedenfor meg. Plutselig hører jeg et utrop fra han, og da ser jeg at karen står med bue på stanga. Går mot han i håp om at jeg skal få øye på en ørret.
Men det som spreller inn på land er nok en harr. Farsken! Vi ser på hverandre. Jeg føler meg ikke helt vel over det bitre faktum at vi hittil bare har fått harr. Det er jeg som har fortalt Harald om ørretene i Sautso. Jeg fortalte ikke noe om harr.
Det har vært en lang dag som begynner å gå mot kveld. Harald og jeg avslutter fisket. Fyrer opp et bål og steker ostesmørbrød på spidd over bålet som kveldsmat. Vi prater dempet. Nyter varmen fra flammene. Betrakter elva. Skrått oppstrøms på andre siden renner Jotkaelva inn i Altaelva. Som en tordnende foss ned et trangt gjel. Rett ovenfor elva klatrer bjørkeskogen en halv kilometer stupbratt oppover mot fjellryggen Luovccan. Mennesker har ferdes langs dette området i tusenvis av år. Det er nylig funnet mengder med bålplasser og redskaper etter steinaldermennesker langs elvedalen oppover Sautso. Det er vemodig å tenke på at Harald og jeg nå er av de aller siste menneskene som kan betrakte Sautso like vill og urørt som våre fjerne forfedre gjorde. Arkeologene har arbeidet på spreng, etter dem kommer anleggsmaskinene. Neste år vil de grave veg nedover Luovccan ryggen helt ned til elvebredden rett ovenfor oss.
Under frokosten neste morgen legger Harald og jeg plan for dagen. Vi vil prøve å fiske lenger ned i Sautso. Fra bålet studerer vi vestbredden. Like nedenfor teltplassen er det en fjellskrent som stuper rett ned i elva. Vannmassene fråder og plasker mot berget. Der er umulig å passere. Vi må klatre opp et par hundre meter samme veg som vi ankom leirplassen. I den høyden er det mulig å passere ovenfor fjellhenget. Vi finner ut at det kan være lurt å gå med demonterte fiskestenger i det bratte og bjørkekronglete landskapet.
Et par timer senere har vi gjennomført den strabasiøse flankemarsjen.
Vi står klar med fiskestengene 6-700 meter nedenfor leirplassen. Allerede på første kastet hogger det i stanga til Harald når sluken er bare 2-3 meter fra bredden. Og det er ikke harr. Det er ei oversvømt vidjegrein som er på kroken. Harald prøver å dra, slite og røske sluken løs. Men greina er seig som en vidjekvist, selvfølgelig. Harald banner og sliter til ingen nytte. Har ikke lyst å miste sluken. Til slutt kler kompisen av seg alt nedenfor trusa og vasser ut i det iskalde vannet. Får tak i vidjebuska, tvinger sluken opp og befrir den fra djevelgreina.
Nå er vi forbitret innstilt på at det skal fiskes ørret, og ikke harr eller vidjebusker. Plutselig begynner det å ruse i snella til Harald, stanga bøyes i en herlig bue. Snellelyd og stangform gir bud om noe nytt for oss her dypt nede i Sautso. Jeg gjør klar håven. Utrasene tar fort slutt. Stanga tynges av vekt nærmest uten fremdrift. Meter for meter hasper Harald inn nylon. Vi stirrer ned i det humusfargede brune flomvannet, fraktet fra myrene rundt Rahpesjavri, Mohkkejavri og Cahcenjirranguotkkojavrrit ved grensa til Troms. Og smeltevann fra en tapt vinter mellom Finland og vannskillet til Reisa Nasjonalpark, flere døgns vannreise unna. Sakte skapes det frem en fiskekropp av humusvæsken, med prikker og krokkjeft. Jeg strekker armen ut, legger håvmaskene under vann. Harald styrer ørreten presist i håven. Vi jubler da jeg svinger opp en tokilos ørret.
Vi har noen lykkelige timer ved elva nedenfor fjellveggen. Det er et område på rundt 600 meter langs elva her hvor det er bra forhold for å fiske. Lenger ned blir det veldig bratt med djevelskap av stein og ur langs bredden. Det er ikke noe særlig bitt å skryte av, men den flotte ørreten til Harald har gitt oss stayerevne. Til slutt klatrer vi oppover bjørkelia for å returnere til leiren. 2 kilos fisken har fått selskap av 2 ørreter til, på 1,5 kg og 1 kg. Vi er begge litt forundret over at fiskene så fort ga opp å kjempe, det varte ikke så lenge før det nærmest føltes som å dra på en tung tangklyse. Vi resonnerer oss frem til at årsaken er den kalde vanntemperaturen. Ørret er en vekselvarm skapning. Og senere etter årtusenskiftet opplever jeg under ørretfiske i indre Troms at i kalde vann på rundt 1000 moh er det liten motstand i kilosfisk, selv utpå sensommeren.
Harald og jeg har gjort en stor tabbe. Vi hadde planlagt å fiske med meitemark i elva. Men vi har glemt å ta med boksen med mark. Om morgenen tredje dag leter vi etter bjørkeved til frokostbålet. Da vi bryter på en stubbe oppdager vi svære hvite larver inni den. De er på lengde med bredden av ei fyrstikk eske, feite og velfødde. Vi er ikke eksperter på insekter, men antar det kan være sommerfugl larver av et slag. Vi har savnet meitemarken, og tanken slår oss at dette kan være perfekt erstatning. Vi sanker inn larver og oppbevarer dem i ei tom fyrstikk eske. Opprømte finner vi frem flytedubb, søkke og markkrok.
Harald stiller seg ved bredden nedenfor teltet. Jeg går et par hundre meter lenger opp. Svinger stanga rolig bak, akselerer arma og lar dubben med søkke og larve fly gjennom lufta. Nedslaget er skrått oppstrøms femti meter ut. Den hvite dubben danser nedover elva. Øynene mine strever med å holde den i syne fordi den er omgitt av hvirvler og hvite skumdotter fra elvestrømmen. Da dubben har flyttet seg skrått nedstrøms lar jeg litt nylon følge etter fra haspelsnella et titalls meter. Når dubben nærmer seg land hasper jeg inn snøret. 3-4 kast uten napp. Flytter meg hundre meter lenger opp langs elvebredden. Nytt kast. Det er mer fart på elva her. Dubben forsvinner for meg mellom hvite skumdotter i strømmen. Ikke farsken om jeg klarer å få øye på den. Plutselig kjenner jeg levende tyngde i stanga. Fisk! Snøret strammer seg dirrende skrått nedstrøms. Rolig roteres sveiva mens jeg flytter meg nedover bredden. Vil ikke presse fisken for hardt mot vannstrømmen. Krabaten i enden av snøret slåss ei stund før energien tar slutt. Den siger mot bredden. Først får jeg øye på den hvite dubben. Så skapes ørreten frem nede i vannet, med kraftig kropp. Triumferende lukker jeg håven rundt kilosfisken, løfter den ut av elva og opp mot den urgamle østskrenten av Sautso. Føler meg som stolt avkom etter veidefolket som levde her og hadde enda mer kunnskap enn meg om sommerfugl larver.
Etter frokost fjerde dag pakker vi ned leiren og forlater Altaelva. Stigninga opp vestskrenten av Sautso får snart melkesyra til å tyte rundt i lårmusklene. Da vi omsider når skoggrensa setter vi oss ned og tar en god pause.
Smerten i lårmusklene og synet av den mektige elvedalen minner meg om en historie. En gammel historie, men ganske nylig fortalt meg.
Altaelva har siden 1725 blitt forvaltet av Alta Laksefiskeri Interessentskap. Medlemmene, som kalles interessenter, er jordbrukerne i bygda. Denne kollektive forvaltningen av lakseretten har medført at hele elva har kunnet leies ut. Helt siden sportsfisket ble introdusert av hertugen av Roxburghe rundt 1860. På 1960- og 70 tallet var elva utleid til utlendinger fra St. Hans og langt ut i august. Da var det ikke mye tid igjen for altaværingene å drive lovlig fiske. I 1960 årene var det et omfattende tyvfiske av altaværinger i elva. Det var nærmest en kultur som de var stolt av. Alta Laksefiskeri Interessentskap så seg nødt til på 1970-tallet å leie inn politimenn med hunder for å få bukt med tjuvfiskeproblemet. Den alvorlige risikoen med flere politifolk og skarptrente hunder medførte jo selvfølgelig at en i tjuvfiskermiljøet fikk heltestatus for vellykket tjuvfiske.
Jeg kan ikke røpe annet enn at historien er fortalt av en som er i slekt med meg. Vedkommende var en av de virkelige dyktige tjuvfiskerne. Han la en slu plan i forkant av at Kong Olav skulle ha laksedøgn i Mikkeli. Interressentskapet fredet elva dagen før kongen skulle fiske. Da var det ikke andre langs Altaelva enn politifolk og schæfere. Denne dagen slo han til. Tok samme rute som Harald og meg ned til Sautso. Spionerer på elva fra der Harald og jeg sitter nå. Det kommer en elvebåt oppover elva med båtfører, 2 politimenn og 2 schæfere. Båten patruljerer sakte oppover elvestrømmen, forbi teltstedet vårt, forbi Joatkafossen og helt opp til der fossefallene begynner opp strekninga til dagens demning i elva. Mannen venter til patruljen snur. Da entrer han seg nedover bjørkelia så fort det er mulig. Han har nå kontoll på hvor politifolkene er, men vet samtidig at han har et kort tidsvindu på seg før patruljen vender tilbake.
Storlaksen går først opp Altaelva, og han vet at den kan stå helt inne i det trange gjelet mot fossefallene. Dit går den raske hoppende ferden over steiner langs elvebredden. Fra østbredden av Sautso går det ut et bergparti like nedenfor fossefallene. Der, i strømly av berget, ser han lakseryggen stadig dukke opp i vannskorpa. Han vet å beregne størrelsen på vakende laks. Denne er enorm. Stanga har påmontert ei kraftig ambassadør snelle med 70 mm snøre. For å få dratt ut denne trossa på snella slenger han avgårde en 40 grams devonsluk. Mannen har trent presisjonskasting like seriøst som Navy Seals soldater trener skarpskyting. Tjuvfiske i Altaelva er «hit and run», når du slår til er det eksplosivt, voldsomt og raskt. Du bør ha alle evnene til spesialsoldater - tålmodig speiding fullstendig kamuflert - raskt, presist og nådeløst angrep – lynrask tilbaketrekking med bytte sikret.
Devonsluken treffer bakevja i elvestrømmen rett ovenfor siste vak fra storlaksen. Sluken får synke. Han vet at det vil bli hogg. Så sveiver han inn.
Et voldsomt rykk rammer stanga. Så er kampen i gang. Storlaksen vinsjes inn. Et sølvflak glimter lys som et svært kystfyr nede i vannmassene. Dette er ikke fiske hvor en koser seg med laks som får renne ut snøre fra snella. Laksen skal inn fort som fanden. Det er mer enn laksen som står på spill, det er din egen ræv foran glefsende schæfertenner. Det vinsjes så mannen skal få smerter i fingre og håndledd 14 dager fremover. Så dukker sølvflaket frem ved bredden. Sporden skovler vannet som en sveivende propell fra Titanic. Mannen plukker frem neste våpen i arsenalet, langkleppen. Et sylkvasst presist hogg bak det enorme laksehodet. Fisken på 27 kilo dras inn på land. Stappes ned i storsekken med hodet først. Sekken lempes på ryggen.
Det har vært «hit». Nå er det «run». Han vet at patruljebåten har snudd nede i elva. Storlaksen er tatt inne i et gjel han må ut av fort som han tykje, ellers er han i fella. Mannen stavrer seg avgårde med den tunge børa, over steiner langs en loddrett fjellvegg. Bakparten av laksen stikker opp av sekken, og den enorme sporden klasker han i hodet for hvert hopp over steiner. Lakseskjell ramler ned i nakken hans. Tjyvfiskeren passerer Goidnesgorsa. Han tør ikke ta alternativet å gå opp langs fossen, der er det bratte gjel.
Da han er 200 meter ovenfor leirplassen til meg og Harald ser han elvebåten på veg opp. Eller rettere sagt, han ser hodene til folkene. Elvebåten er bak den lange holmen rett nedenfor Goidnesvuopmi. Mannen krøker seg ned på huk. Det er tungt å løpe med en 30 kilos sekk på huk. Han er i ei knipe. Det står om sekunder før han blir oppdaget. Knapt hundre meter ovenfor leiren vår går det opp et bekkegjel. Det er selvfølgelig kunnskap for en veterantjyvfisker. Elvebåten runder klar av langholmen. Mannen glir inn i elvegjelet, begynner å klatre oppover bjørkeskogen. Et halvt minutt senere er politi og schæfere på høyde med mannen. Da er han som sunket i jorden.
Men som han sa til meg. – Opp stigninga fra Sautso angra æ på at æ kasta Devonsluken etter den enorme lakseryggen. Og de ordene skjønner jeg enda bedre da Harald og jeg klatrer videre med hivende pust for å avslutte eventyret ved Sautso.
1980 Over Sieinnus til Bohkosjavri
Den dagen jeg setter sammen 1:50.000 kartene over Finnmark på gulvet i 6.divisjonsbygninga i 1977 begynner en drøm å vokse i meg. Om virkelig å få oppleve og utforske Finnmark. Derfor bestemmer jeg meg for å studere i Finnmark, og det er ikke så mye mer å velge i av høyskolestudium enn lærerhøgskolen i Alta. Etter lærerutdanninga begynner jeg å jobbe som lærer i Hammerfestområdet. Studiet i Alta innleder en periode på 18 år hvor jeg bor i Finnmark. Først 4 år i Alta, og deretter 14 år i Hammerfest.
Min mor er oppvokst på gården Nygård ved Takvann i Troms, sammen med 3 søsken. Etter hvert flyttet hele familien hennes til Alta i Finnmark. Først Lillian som var eldst i søskenflokken. Deretter Ragnvald som var tvillingbror til mamma. Når foreldrene ble pensjonister og sluttet å drive gården flyttet de også til Alta, samt yngste mann i søskenflokken, Arild. Så når jeg begynner i 1979 å studere ved Lærerhøgskolen i Alta har jeg en stor familie som er etablert i Alta.
Lillian og hennes mann Dagfin Bjørnæs fikk 2 barn, Kjell og Anita. Kjell og Anita traff jeg ofte i sommerferiene mens jeg vokste opp i Harstad. Hver sommer var vi på Nygård en ukes tid og hjalp til i slåtta. Da traff jeg ofte Kjell og Anita. Eller så traff jeg dem når vi hadde et par dagers stopp i Alta på den lange kjøreturen til Kirkenes i sommerferiene for å besøke bestefar og bestemor der.
Kjell var 8 år eldre enn meg, og den aldersforskjellen er enorm når du er barn og ungdom. Jeg minnes Kjell som veldig kul type i den tida. Han besøkte oss i Harstad ei stund etter at han var ferdig med hærens befalskole for saniteten. Jeg minnes han og pappa satt i stua vår og hadde en stor diskusjon om forsvars politikk. Kjell hadde sine meningers mot, og jeg var imponert over hvordan han utfordret pappa sin sterke tro på NATO og Norges forsvarspolitikk. Kjell hadde en mye mer kritisk innstilling. Men pappa likte Kjell veldig godt, og de hadde stor respekt for hverandre. Da min far Hans døde i 1999 var Kjell med og bar kista til grava.
Kjell studerte til fysioterapeut i Berlin. I 1977 kjøpte han mitt første speilreflekskamera for meg i Tyskland, Canon AE-1. Da jeg begynner på lærerhøgskolen i Alta i 1979 har han startet opp sitt fysikalske institutt i Bossekop. Nå da jeg er 22 år er aldersforskjellen vår så godt som visket ut. Vi har flere turer sammen den høsten. Og når vi er på utesteder i lag er Kjell gavmild med å spandere øl på en fattig student.
Påsken 1980 forbereder vi en lengre vinterekspedisjon for isfiske. Sammen med Kjell sin søster Anita og hennes mann Roald Heggeli kjører vi fra Alta i retning Sennaland. Målet vårt er å dra til det store vannet Bohkosjavri som ligger i øvre Stabbursdal. Vi kjører til Sarvves sør for Leirbotnvann. Derfra går det ei scooterløype. Planen er at Kjell og jeg skal bli fraktet etter scooterløypa til fjellpartiet Sieinnus, da er ca to tredjedeler av vegen til Bohkos unnagjort.
Vi laster opp sleden, og fester et tau etter den. Roald er sjåfør på scooteren, vi andre skal henge etter i tauet. Jeg tar repet et par raske tørninger rundt skistavene, og låser stavene mellom overarmen og kroppen. Det sitter enda i blodet fra tiden i Brigade Nord, der ble vi godt drillet i å snørekjøre etter bandvogn.
Roald starter å kjøre når vi alle 3 har gitt tommel opp. I starten går ferden oppover skoglia langs Sarvvesjohka. Så forlater vi skogen, og scooteren brummer seg opp på selve snaufjellet. Her hersker vinden, den røsker med seg harde snepartikler fra fokkskavlene og fyller lufta over bakken med tusenvis av små prosjektiler. Anorakkene våre blafrer. Vind og motor veksler om å fylle ørene med mest desibel.
Det er langt til Sieinnus, og med sine 740 moh er fjellet det høyeste vest for Stabbursdalen. Etter hvert som Roald kjører oss stadig høyere i lendet blir bare vinden sterkere. Den statiske muskelbruken fyller lårene med smerte, og det krever stadig mer konsentrasjon å ikke falle når vi farer over dumper i terrenget.
Et par ganger på ferden må vi be Roald om nåde til å stoppe scooteren. Snørekjørerne beveger seg rundt for å fjerne slagg og smerte, og få blodsirkulasjon i beina.
Ved fjellet Sieinnus er det en liten gamme. Egentlig en merkelig plasering. Gammer i Finnmark er plasert ved fiskevann eller i jaktterreng. Sieinnusgammen er et godt stykke unna fiskevann, fjellryper fins nok. Men fra det øde høyfjellet er det god utsikt for å følge med reinflokker. Og når uværet begynner å herje i dette barske området av Finnmark er det godt å ha et krypinn.
Når Roald slår av motoren ved Sieinnusgammen er lyden av vind, fokk og blafring i klær såpass øredøvende at Kjell og jeg bestemmer oss for å bli ved gammen til neste dag. Vi tar en siste briefing med Roald om dato og klokkeslett vi skal møtes ved Sieinnus igjen. Så tar vi farvel med Anita og Roald. Etter en kort stund kveles scootermotoren av vindjamring rundt gammen.
Kjell fyrer opp primusen, så smelter vi snø i en kasserolle og lager oss varmt vann. Vi har med oss kakaopulver, og det gjør godt å nippe til varm kakao etter den lange og kalde snørekjøringa fra Sarvves. Etter hvert senker mørket seg over Sieinnus fjellet. Over fokket er det klar himmel. Når vi går ut for å late vannet ser vi stjernehimmel og en lysende måne. Det føles som å gå fra et uendelig rom når vi lukker igjen gammedøra etter oss. Kjell har tatt med tørkakjøtt som vi skjærer strimler av og tygger med velbehag.
Kjell og jeg koser oss sammen, og har plenty å snakke om. Mye av praten dreier seg om det tidligere livet på Nygård ved Takvannet hvor mødrene våre stammer fra, og hvor Kjell tilbrakte veldig mye tid i sin oppvekst. Kjell er bare litt yngre enn Arild, minste i søskenflokken på Nygård. I tenårene jobbet de to veldig mye sammen om gjøremål på gården. Lange arbeidsdager, men i helgene hadde de fri og dro sammen på ungdomssamling og fest i distriktet rundt Takvannet. Arbeidslivet på en gård genererer veldig mange historier, og Nygård har utallige av dem. Som da Kjell under slåtta som barn falt ned fra høyvogna som stod på lembrua. Han ramlet fra helt oppunder taket på fjøsen. I fallet passerte han lembrua og ned mot høyloftet i fjøsen. Utrolig nok traff han nøyaktig i hullet hvor de lempet ned tørrhøy til kyrne, og falt ned en etasje til. Landet på betonggulvet. Han landet på siden, var helt forslått, men brakk ikke et bein. Senere i livet lempet Kjell høy ned i siloen fra låvebrua med høygaffel da bestefar Erling plutselig bøyde seg ned for å ta siste gresshaugen med hendene. Da var høygaffelen allerede i fart, og Kjell traff han midt i panna med gaffeltennene. Verneombud og HMS har vel generelt vært mangelvare på norske småbruk. Men Erling hadde overlevd mye i sitt liv. Han ryddet gården Nygård med jernfot fordi 24 kullvogner kjørte over foten hans i gruva på Svalbard og kappet den av ovenfor kneet. Bestefar stod også av hugget fra høygaffelen.
Men den vanvittigste historien var kanskje da bestemor Nora hadde satt seg på utedassen som stod festet inntil sørveggen på fjøsen. Bestefar Erling hadde bundet hesten Mary til utedassen. Så oppdaget Ragnvald at sauer fra nabobygda presset på gjerdet for å beite på det saftige gresset på innmarka. Han hentet gjeterhunden Hector, og sendte bikkja avgårde for å jage unna sauene. Hector sprang under lembrua som gikk opp til låven, og akkurat på hjørnet av fjøset begynte bikkja å bjeffe. Bak hjørnet stod merra, og da Hector plutselig bjeffet ble hesten skremt og la på sprang. Tauet røsket med seg utedassen som gikk kast i kast bortover jordet. Til slutt lå dassen i ro. Med døra ned mot bakken. Nora hadde et forferdelig strev med å karre seg ut av det vesle fengslet. Ikke var hun helt renslig heller. Da så hun merra i tauet og skjønte årsaken til jordskjelvet. Bestefar Erling stakk til skogs da han fikk nyss om at bestemor gikk rundt og lette etter den tosken som hadde festa hesten til utedassen. Nora var ikke nådig når hun var forbannet.
Neste dag har vinden løyet en god del. Vi tar på oss ski og sekk, tar kompasskurs mot Bohkosjavri og begynner å bevege oss østover. Terrenget går nedover, og enkelte steder er det såpass bratt at vi må skli på skrå utfor hellingene. Da vi endelig kan gå ut på Bohkosjavri er vi 360 høydemeter lavere enn Sieinnus. Verken jeg eller Kjell har vært ved vannet før. Vi bestemmer oss for å sette opp teltet ute på selve vannet, da kan vi ha fiskehull i ytterteltet så vi både kan fiske og ha vann lett tilgjengelig. Vinden har økt på, og snøen fokker rundt oss. Vi tar frem snøsaga og begynner å skjære ut sneblokker. Med dem bygger vi en høy mur så vi får le å sette opp teltet. Det går lettere å reise teltet når vi har
skapt oss le for den verste vinden.
Vi ordner oss fiskehull i fortelt på begge sider, så både Kjell og jeg kan fiske samtidig. Egner med maggot. Det er spennende å slippe ned skjeia første gangen. Dybden er mellom to og tre meter. Behagelig fiske. Varmelunken i teltet gjør at det ikke fryser is på fiskesena. Vi håper at teltet traff blink på den beste fiskegrunna på Bohkosjavvre.
Den første ettermiddagen og kvelden satser vi på det behagelige fisket med primusvarme inne i teltet. Men ettersom timene går uten napp skjønner vi at det ikke bare er i Nordsjøen en kan bore tørre hull. Etter hvert blir den intense pilkinga mer erstattet av gjøremål som matlaging, kaffedrikking, spising og smaking på en skvett skarpt i koppen.
Neste morgen hører vi vinden over Bokhusjavri hvine i snemuren minst like intenst som dagen i forvegen. Vi har kommet til den erkjennelse at skal vi få røye på kroken så må vi forlate den lune, koselig varmen i teltet. Godt påkledd krabber vi oss ut av teltet. Får med oss en sekk med spade, fiskeutstyr, liggeunderlag, mat og termos. Kjell griper tak i isboret som står lent mot snemuren, så skier vi oss over mot østbredden av Bohkosjavri. 20-30 meter fra bredden finner vi frem spaden og graver oss ned til blank is. Den er skjult av en kvart meter med fokksnø. Boret skjærer med den høyfrekvente tonen som stålis avgir. Nå, 20 år før tusenårskiftet, er enda drivhuseffekten i Arktis så ubetydelig at frosten på finnmarksvidda fryser «hel ved», god stålis tvers igjennom. Vi lager hvert vårt hull. Med sameknivene våre skjærer vi tynne fliker av akkar og trer på kroken. Vi dropper maggot, vinden blåser såpass hardt at vi risikerer å få maggotboksen tømt på et øyeblikk. Med ryggen mot vinden slipper vi ned røyeblinken. Den botner på et par meters dyp. Sveiver opp en knapp halv meter, før jeg med små bevegelser av pilkestikka lar skjeia vibrere nede i dypet. Innimellom hever jeg arma høyt opp for å skape kaskader av kobberblink. Kjell og jeg har bestemt oss for en strategi å ikke fiske lenger enn rundt et kvarter til halvtime om røya ikke biter. Dersom det ikke er «gang» i fisken som vi sier nordpå, så må en finne stedet røya er lokalisert. Og vi kjenner ikke til eventuelle gode fiskeplasser i vannet. Da det har gått 20 minutter uten napp forflytter vi oss hundre meter sørover og borer oss nytt hull. Når det ikke biter der heller forflytter vi oss videre.
Slik fortsetter vi til en overraskelse plutselig dukker opp når vi borer. Opp av hullet kommer det kvister av dvergbjørk, lyng og jord. Vi har boret på land! Og jeg skal også senere i det tyvende århundre erfare at det på finnmarksvidda vinterstid kan være vanskelig å avgjøre om en står på land eller vann. GPS har gjort livet enklere også på den måten.
Kjell og jeg går ut på vannet igjen og fortsetter boringa, pilkinga, boringa og pilkinga langs vestbredden av Bokhusjavri, nordover i retning teltet. Plutselig hogger det på skjeia mi. Jeg skvetter av overraskelse. Forsiktig sveiver jeg opp, det rykker i pilkestikka. Fisken skjener hit og dit nede i vannet. Til slutt er den oppunder isen, og forsiktig får jeg lirket den inn gjennom nedre hullkant. Snart stikker røyehodet opp. Vil helst ikke miste den første fisken, tar hånda ned i hullet og røsker fisken opp og ut på isen. Ei halvkilos røye spreller glede og lykke for 2 fiskere som var begynt å bli mistrøstig. Den enslige røya er nok til å gi tro på at dette er selveste fiskeplassen på Bohkos. Vi ruller ut liggeunderlag og legger oss til rette for et mer langvarig fiske på stedet.
Men den enslige røya viser seg å være nettopp det, den enslige røya. Vi tar lunsj med påsmurte brødblingser og kaffe fra termos. Fisker videre. Ingen napp. Vi finner ut at den enslige røya må være en avviker, en som kan finne på å bite på en krok. Og er den en avviker, så kan den være utstøtt. Utstøtt av røyeflokken. Og da blir den enslig. Kjell og jeg finner langt om lenge ut at det ikke er lurt å fiske her hvor vi fant ei røye, utstøtt og enslig. Vi skier oss et par hundre meter videre i snøfokket, og borer nye hull.
To ravner svever med vinden som jager nedover Stabbursdalen. Ut av snefokket skapes to skikkelser under fuglene. Ravner og mennesker får øyekontakt med hverandre. Ei lita stund. Kjell og jeg hører suset i lufta over oss. To ravner i flukt. Skapt frem av snø, fjell og vind. De svarte fuglene ruller, skriker noen hese klunk. Den eneste lyden av liv vi har hørt. I uryddig flukt farer de svarte fuglene over vannet, skrår høydedraget Bohkosgielas, entrer det lange, buktende bandet av bjørkeskog langs Stabburselva. De skarpe blikkene saumfarer Stabbursdalen for det fuglene lever av. Død. I bergkløftene langs Stabburselva uler vinden, avrevne bjørkekvister fyker som svarte streker inni snøfokket. Livet er i dokk og under snø. Og livet er sterkt. Eller dødt. Ravnene flyr og flyr. Et sted venter en avsjelet frossen skrott.
Kjell og jeg tilbringer en ny ettermiddag og kveld i teltet. Vi har selskap av ei enslig røye, til den blir stekt og spist.
Utpå kvelden legger vi merke til at det har skjedd forandringer i ishullene i ytterteltet. De har vokst betydelig i størrelse, og snøen rundt hullet har fått en grå sørpekant. Da vi skal gå ut og late vannet trår vi begge gjennom snøen og ned i sørpevann. På beina har vi skaller av reinskinn, for de er veldig varme. Men ikke egnet for å vasse i vann. Vi skjønner at snetyngden har presset isen så mye ned at vannet fra Bohkosjavri presses opp av isfiskehullet og trekker inn i snøen. Den er porøs og suger til seg vannet. Og effekten akselererer, den vasstrukne snøen får stadig mer tyngde som presser ned isen. Neste morgen plasker det under teltbunnen, og det er rene sumpen rundt teltet. Vi bestemmer oss for å evakuere fra teltplassen, det er ikke forhold for å bo her lenger.
På land finner vi ei ny tomt. Tråkker en såle for teltet med skiene. Det tar ikke så veldig lang tid før teltet er satt opp på nytt. (At fiskehull i telt etter hvert kan skape teltområdet til en sump skal jeg senere oppleve også i indre Troms.)
Nå er vi fri for vannhull i teltet. Jeg henter en kasserolle og tar den med ut for å fylle den med snø som vi kan smelte. Kasserollen mister jeg på bakken. Den lander på høykant og blir tatt av vinden. Kasserollen ruller avgårde som et hjul. Jeg spurter avgårde for å ta den igjen.
Men da er det som om konkurranse instinktet våkner i kasserollen. Den får ei jævlig fart. Torgeir hiver etter pusten, og tar den hardeste spurten siden han ble pushet av sersjant Aalstad i jegertroppen. Men ikke farsken om jeg klarer å innhente kokeredskapen. Kasserollen ruller inn i snefokket og forsvinner. Jeg tar opp jakten, men nå mer inspirert av gamle westernfilmer enn sersjant Aalstad. Som en dreven indianerspeider bøyer jeg meg ned og studerer Bohkus prærien. Kasserollekanten har hist og her avsatt et spor. Ubetydelig og syl smalt, men ikke usynlig nok for en slu speider. Jakten går møysommelig og besluttsomt østover. Jeg er lukket inn i lyden av vind og snefokk, alt rundt meg er hvitt. Røyefiske er glemt. En rømt kasserolle opptar hele hjernekapasiteten.
Så plutselig ser jeg kokekaret. Veltet og felt. Triumferende løfter jeg byttet, som en skalp. Hjernen klarner sakte ut av jaktmodus. Vettet siver inn. En plutselig erkjennelse fyller hjernecellene som iskaldt snefokk: Jeg har verken med meg kart, spade eller noe for å klare meg i iskald ødemark. Det fins ikke annet å se enn hvitt. Vet av erfaring hvor fort en da mister retningsansen. Og jeg er allerede usikker på retninga mot teltet. Rollene er byttet om – det er kasserollen som har meg.
Den farlige situasjonen fyller kroppen med adrenalin, hjernen kvesses. - Kasserollesporene, kasserollesporene, tenker jeg og bøyer meg ned for å finne de siste sporene etter kokeredskapen før de er slettet av fokk. Finner antydning av et tynt spor, og muligens neste spor. Graver i venstre brystlomme på anorakken hvor jeg alltid har kompass, og tar det frem. Lar marsjpila peke i samme retning som sporene i snøen, og dreier kompasshuset i posisjon med magnetnåla. Så begynner jeg å gå i retninga marsjpila peker. Intenst konsentrert om å holde kompasshuspila i flukt med magnetnåla. Tiden virker uendelig lang. Selv om den kan måles i vel minuttet før teltet dukker opp.
Jeg har mange ganger forundret meg over hvilke merkelige interesser folk lidenskapelig kan fylle livene sine med. Men jakten på kasserollen over Bohkus har gitt meg en dypere forståelse av fenomenet.
Kjell får endelig satt kasserollen på kok over primusen i teltet. Smeltet snø helles over i kaffekjelen, og snart dufter det herlig kaffe. Sammen nyter vi en solid frokost. Teltet blafrer og rister i vind. Været kan i det minste sies å være stabilt, og det har satt seg i blodet vårt. Kroppene våre har solide lag av ull under bomullsanorakkene når vi entrer ut i naturen. Slagplan for dagen er klargjort. Vi skal fiske oss systematisk nordover langs Bohkusjavri, i den delen av vannet hvor vi ikke har fisket.
Dagen blir mye en reprise fra forrige dag. Vi borer og fisker. Flytter oss 100 meter. Borer og fisker. Ikke et napp. Tilværelsen er uten andre holdepunkter enn snø, vind og fisk som ikke biter. Passelig mistrøstig og lei går vi tilbake mot teltet langs vestbredden av Bohkosjavri for å ta lunsj. Plutselig ser vi noe svart i den hvite snøen. Vi bøyer oss ned og studerer det ørlille nye holdepunktet i tilværelsen. En sigarettsneip! Her har vært folk! Kjell og jeg er slått av samme tanke. Folk er ikke på Bohkus og røyker sigaretter vinterstid av annen årsak enn at de er her og fisker. Resolutt tar vi frem isboret og borer hull. Kjell først. Før jeg er ferdig med mitt hull jubler Kjell og slenger ei halvkilos røye ut på snøen mellom oss. Ivrig får jeg ut mi egen isskjei. Akkarbiten henger fortsatt på kroken fra forrige fiskeøkt. Det biter før redskapen når bunnen. Kjappe rykk i sena. Jeg sveiver inn og løfter ei kvart kilos røye opp av hullet. Akkarbiten henger fortsatt på kroken når røya er løs, det er bare å hive ut redskapen igjen. Når røya er i bitt bør en fiske intenst, for brått er det slutt.
Vi har et eventyrlig fiske, og ikke i min villeste fantasi ville jeg trodd å komme i takknemlighets gjeld til en sigarettsneip. Etter hvert vokser dungen med røyer rundt oss. Når vi suler opp og avslutter fisket har vi ei hel bør med røye med oss til teltplassen. Og vi er forundret over hvordan tilværelsen så fort kan skifte fra mistrøstighet til jublende lykke.
Neste morgen våkner vi til et eller annet forunderlig. Der vi ligger i soveposene tar det litt tid før hjernecellene får organisert nettverket sitt og analysert hva som er nytt i tilværelsen. Det er stille. Teltduken blafrer ikke. Ingen fokksnø som filer på duken mellom oss og vidda. Jeg går ut av soveposen, tar ned glidelåsen til ytterteltet og presser ansiktet mot luftekanalen i ytterteltet. Gjennom myggnettingen kan jeg se ut. Mot sørøst. For første gang siden vi kom til Bohkosjavri kan jeg se dem. Gaissene øst for Stabbursdalen. De 7 mektige på over 1000 m.o.h. Lengst i sør Vuorji - vaktposten mot Iesjavri og viddene innenfor. Så nordover, Vaddasgaisa, Bieggavakgaisa, Ruitogaisa, Oppardasrassa, Cohkarassa og Skuovgilrassa. Eller for å være helt nøyaktig de 8 mektige. Skuovgilrassa er i 2 kopier. En kan bare spekulere på hvorfor. Kanskje det var så mye snøfokk at urinnvåneren som gav navnet trodde det var samme fjellet som dukket opp mellom snøelingene. Eller det kan ha vært et lystig lag inne på vidda, og han fortsatt mente å se dobbelt dagen etterpå. Uansett,
2 like navn på fjell 6 km fra hverandre gir rom for spekulasjoner.
Mens vi spiser frokost blir vi enige om å bruke den positive endringen av været til å ta en ekspedisjon til Stabburselva. Etter å ha spist pakker vi sekkene med nødvendig utstyr, tar på oss skiene og går over til østbredden av Bohkosjavri. Krysser over den lave ryggen Bohkosgielas som sperrer oss fra å ha utsyn til bjørkeskogen i Stabbursdalen fra teltplassen. Straks vi er oppå ryggen ser vi det svarte beltet av skog som bukter seg med elva i nord-sør retning. Det er bare 8 måneder siden jeg vandret her langs elva med Harald Opdahl. Vi hadde leir et døgn ved elva rett vis a vis Bohkusjavri, dagen før vi møtte Alfon, Arne og Kurt lenger ned i Stabburselva.
Da vi begynner å gli ned fra fjellryggen får vi øye på en lavvo inni skogen. Jeg skjønner straks hvilken lavvo som står der. Det holder til en rypejeger i øvre Stabbursdal som driver snarefangst på ryper. Det hadde stått en artikkel om han i Finnmark Dagblad tidligere i vinter.
Bjørkebeltet langs Stabburselva er en meget god vinterbiotop for ryper. Om sommeren og høsten er det gode beiteområder for lirype kullene i et bredt område på begge sider av elva oppover Stabbursdalen. Men når Kong vinter inntar tronen blir det barske matforhold for rypene, de trekker inn mot skogen for å beite på bjørkeknopper. Kjell og jeg går bort til lavvoen. Vi venter ikke å finne noen hjemme, det er omtrent en måned siden det er slutt på rypejakta i Finnmark. Ganske riktig, lavvoen står der tom med sprikende raier mot himmelen. Men synet av lavvoen fascinerer meg.
Jeg kan se for meg rypejegeren når han sitter inni lavvoen om kveldene med sprakende bål. Stjernehimmel og nordlys på himmelen. Lyset fra flammene i lavvoen stråler i en omvendt kjegle fra lavvotoppen. Mot universet. En imaginær speiling av lavvoen på jordkloden som seiler mot stjernebilder millioner av lysår unna.
Vi går ned til Stabburselva og leter oss frem til noe vi mener må være en god kulp. Isboret skjærer i is av diamant klasse. Isen er mindre tykk enn på Bohkus. Det samme er fiskedybden, det er bare en meter til bunnen. Da jeg slipper ned iskjeia i neste hull vi borer så er det bare en kvart meter vann mellom is og bunn. Vi fisker i hullene, men bestemmer oss for ikke å bore flere hull. Vi har ikke med oss reserveskjær, og borer vi i elvestein så er skjæret garantert ødelagt. I 1977 boret Harald Opdahl og jeg i stein på Anjavasselva. Det var helt umulig å lage hull med isboret etterpå. Vi prøvde å kvesse boret med metallet fra et skrujern, med et heller miserabelt resultat.
Etter en knapp times tid med pilking uten napp slutter vi å fiske. Nå er vi kaffetørst og bålhungrig. Det er en lykkelig tanke å vite at rundt oss er ressurser av bjørkeved. Det tar ikke lang tid å finne prima tørrved av bjørk.
Snart er det liflig duft av bål, og vi fyller svartkjelen med vann fra nærmeste hull vi har boret. Vi har tatt med oss en halv kylling hver som vi trer på spidd og varmer over flammene. Bjørkeskog, bål, varm kylling og vindstilla har snudd opp ned på tilværelsen. Kyllingfettet glinser rundt munnene våre når vi nipper til kokekaffen. Plutselig høre vi sus i lufta, og da vi ser opp får vi øye på 5-6 ryper som seiler mellom trærne. De flyr over til østbredden av elva, og der slår de seg ned. Rypene fins altså enda i flokk. Men det er ikke mange ukene til de begynner å spre seg for å finne revir i Stabbursdalen. Så de kan spre genene sine til kyllingene som skal klekkes det herrens år 1980.
Etter en fin dag ved Stabburselva går jeg og Kjell tilbake mot Bohkusjavri. Tar kurs rett mot sigarettsneip plassen. Øverst i bjørkebandet skremmer vi opp en ny flokk ryper. Steggen skratter farvel og seiler på stive vinger nedover skoglia. Hullene våre på godfiskeplassen er fokket igjen, men snøblokkene vi grov opp ved hvert hull står der, og røper hvor vi skal finne fiskeplassene. Det tar ikke lang tid før Kjell og jeg kjemper med hver vår røye. Også denne fiskeøkta har vi et bra bitt. Ingen røyer som bekker over kiloen, men vi får noen nydelige eksemplarer av Salvelinus Alpinus like under et kilo.
Kjell og jeg tilbringer vår siste kveld i teltet ved Bohkusjavri. Vi spiser opp det siste vi har av snacks, det er ikke vits i å dra med seg tilbake annet enn nødproviant. Og røyefangsten.
Neste morgen hører vi vind og fokk herje med teltet. Godværet varte et knapt døgn. Vi pakker leiren, og starter å bevege oss vestover. Sikten er dårlig, vi går på kompasskurs mot Sieinusgammen. Etter hvert som vi kommer høyere i lendet blir vinden sterkere. Anorakken blafrer, det er tungt å gå mot vinden. Da vi nærmer oss området hvor gammen skal være speider vi intenst. Omtrent 200 meter nord for oss får vi øye på noe som kan være gammen. Men det kan også være en stein. Vi står der en stund og funderer, men blir så enig om at det er en stein. Vi kan ikke ha bommet så mye med kompasskursen. Avgjørelsen medfører at vi må vandre en time ekstra, og da vi kommer tilbake er steinen forvandlet til Sieinusgammen.
Vi får ei lang ventetid i gammen. Roald har passert området med scooteren over en time før vi kom opp på Sieinusfjellet. I fokk og dårlig sikt bommet han på gammen. Når du bommer med scooter havner du mye raskere og lengre på villstrå enn til fots. Roald kjører sørover helt til Suohpatjavri, og treffer scooterløypa der. Da har han ikke bensin nok til å kjøre tilbake, og drar ned til Stilla. Får laster opp scooteren på annen henger, kjører til Alta og fyller opp bensinkannene, så til Sarvves og starter turen på nytt.
Men vi berger oss ned fra Sieinnus alle mann. Det går 26 år før Torgeir oppsøker Bohkusjavri på nytt. I juli 2006 vandrer jeg de 20 km dit fra E6 på Sennaland. Med strihårene mine, Dillja, Divi og Knekken.
1974-1978. Eventyr i Sør-Varanger
I den fjerneste kroken av Norge mot øst ligger det området som nok har størst tetthet av vann i nasjonen. Sør-Varanger vrimler av vann og vassdrag. Og få steder fins en slik fantastisk kontrast i naturen. Fra karrige, nakne fjell på kysten til bølgende vidder inne mot Finland. Fra naken kyst til storvokst urskog sør i Pasvik. At det var dette området som skulle gi meg en livslang kjærlighet til Finnmark var på en måte naturstridig, for det er så langt å dra dit med bil. Da jeg var i jegertroppen på Åsegarden i Harstad var de fleste medsoldatene mine trøndere. I 1978 hadde jeg sommerpermisjon og skulle dra på fisketur til Sør-Varanger. Jeg var lei av trøndernes klaging på at de var så uendelig langt oppe i gokk. Sa at jeg skulle dra lenger nordover på min permisjon enn de skulle til Trondheim. Det ble oppstandelse i troppen, og jeg måtte dra frem kart og dokumentere påstanden min.
Far min er fra Kirkenes, og hvert år dro familien på sommerferie til Kirkenes for å være et par uker hos mine besteforeldre. Men i 1974 blir det gjort en vri. Leiv Barlaup blir med oss, og sørvest for Hauksjøen ved Bugøyfjord noen mil før Kirkenes hopper Leiv og jeg av med ryggsekk og fiskestang. Vi vinker farvel, og begir oss innover de kuperte, nakne kystfjellene. Sørover mot et ukjent nytt kapittel i livet – alene gutter inn mot Finnmarks fjerne horisonter. Skylaget henger lavt, og en fjellvåk fra klippene ved Hauksjøen tar en sveiptur over oss for å sjekke de nyankomne.
Vi når Førstevannene. Vassdraget går som en lang kile gjennom kystfjellene og inn mot viddelandskapet i sør. Vi krysser Førstevannene ved elvestubben rett før høyde 257, og slår vår første leir i bukta på vestsida. Vi prøver å fiske med stengene før trettheten overmanner oss, men får ikke napp.
Horisonten mot nord hvor Leiv og jeg kom fra er så skremmende langt unna. Og enda skal vi mange horisonter videre mot Gallok i retning Finland. Det er så mye jeg er redd for på min første ekspedisjon i Finnmark. Klarer vi å navigere i ødemarka med de gamle tyskerkartene våre og 9 grader misvisning på kompasset i Sør-Varanger? Rundt Harstad hvor vi har surra før treffer du alltid en veg om du går deg vill. Her møter vi ikke veg før ved Enare sjø i Finland. Og får vi ikke fisk vil jeg sulte grusomt. Garantert. Den siste trusselen føles verst nå, mens jeg spiser kveldskvota mi på 4 brødskiver. Mot normalt 10 – 15 brødskiver, alt etter hvor hardt jeg er i programmet på langrenntreninga. Jeg har et håp. Over bukta nedenfor teltet, har vi satt et garn. Det trekkes før frokost neste dag. Allerede før vi tar i tauenden skjønner vi lykken, for det rykker i tauet og bølger i vannet. Fisk etter fisk på halvkilos størrelse plukkes sprellende ut av maskene, både ørret og røye. For første gang dreper jeg fordi jeg ellers vil sulte. Følelsen av å være veidemann som lykkes er ekte og deilig. Garnet setter vi aldri mer på turen, for Finnmark blir gavmild i stangfisket nå som senere.
Jeg har stor respekt for Leiv. Han er skoleflink og kunnskapsrik, og har ofte originale og overraskende tankebaner. Og har et talent for å tegne som jeg beundrer. Bakgrunnen vår er ganske lik. Begge er offisersønner, og bodde i et militært boligfelt på Bergseng i Harstad da vi ble kjent med hverandre i 11-12 års alderen. Begge var vokst opp med hund i familien, han med engelsksetteren Pan og jeg med harehunden Klang. Da vi var 12 år begynte vi å dra på fisketurer med overnatting i naturen rundt Harstad. Leiv flytter til Elverum, men vi holder kontakten med hverandre. Leiv utvikler stor interesse og kunnskap om sammenhenger i naturen. Og jeg er forferdet beundret over hans evne til å ta konsekvens av nyvunnet innsikt. Familiekatta deres kommer stadig med drepte småfugler som legges på trappa. Leiv finner ut at katta er et fremmedelement som er innført i naturen, og en dag tar han en øks og dreper katta.
Etter at garnet er trukket neste morgen har vi ressurser til en solid frokost. Vi pakker leiren og begir oss videre sørvestover. Vandrer opp stigningene mot Garsjøheia. Kystfjellene legges definitivt bak oss. Da vi entrer høydedraget der får vi et syn som nesten tar pusten fra oss – og som har brent seg inn i meg som et bilde på hva Finnmark er. Foran oss bølger viddene seg uendelig innover, blåne på blåne. Skaperen har tømt ei kiste med sølvsmykker utover, det blinker i vann overalt. I vest ligger store Garsjøen. Landskapet foran oss har ei senkning hvor Gallokvassdraget glitrer, selve målet for denne turen. Enkelte av skyformasjonene som driver over viddene slipper nedbør som lyset stråler igjennom. Vi vandrer videre nedover Garsjøheia. Hele tida synger Heilo klagende foran oss. Flyr når vi kommer for nært, og klager vemodig videre fra en ny post. Da vi når Garsjøelva slår vi opp ny leir. Det verker i skuldrene. Sekken på min første Finnmarkstur er den militære meissekken til fatter’n, uten hoftebelte eller andre moderne remedier.
Elv synes som et voldsomt begrep på Garsjøelva, det er bare en bekk som klukker gjennom landskapet, med kulper nedover. Vi prøver oss med mark og dubb. Med det samme marken lander i vannet slåss ørretene om å bite på. Det blir et eventyr, vi får så mye fisk vi bare vil. Og slutter det å bite et sted, er det bare å vandre til neste kulp så smeller det på kroken øyeblikkelig. Sett i ettertid er ikke størrelsen på ørreten mye å skryte av - det er bekkørret – men for oss er det fantastisk. Vi er ikke godt vant med å få fisk på turene vi har hatt rundt Harstad. Ørretene stekes på steikepanna over rødspritflammen til stormkjøkkenet. De krøller seg i panna, og smaker nydelig på brødskiva. Redselen min for å sulte på turen forsvinner for godt.
De neste tre dagene følger vi Gallokvassdraget. Resten av turen får vi et trasig vær. Temperaturen faller mot null, og regnet øser ned. Vi har leir ved det lille vannet/kulpen 208 et stykke sør for store Gallok. Her slåss ørret fra halv kilo til et kilo om å bite på marken. Men jeg er så frossen og valen på fingrene at jeg klarer ikke å tre marken på kroken. Leiv takler den våte kulda bedre enn meg, og han trer på marken for meg. Det er ulidelig spennende å slenge dubben ut, følge den intenst med øynene mens den vugger skjelvende nedover strømmen. Mate snøret etter. Så forsvinner markdubben kontant under. Et lite tilslag, og stangtuppen smeller i bue. En gyllen kropp blinker nede i vannet. Det må brukes tid for å trette ut ørreten før håven kan senkes i vannet. Varsomt lures ørretene en etter en i håven, når nettet heves blir arma vugget fra side til side av de muskuløse buktningene til fisken.
Vi forlater Gallokvassdraget og vandrer nordvest mot Bugøyfjord. Skitværet fortsetter. I det hele tatt minnes jeg fra de fleste turene med Leiv at vi hadde mye regnvær og lite sol. Når vi ankommer kystfjellene slår vi leir ved noen små fjellvann. Her får vi røye for første gang på turen, flotte feite røyer. I fjellene henger også tåka, og nå får vi store problemer med navigeringa. Vi orienterer med gamle tyske kart fra krigen i sorthvitt. Detaljene er unøyaktige, og formen på flere av vannene er ikke korrekt. Det ender med at vi ikke vet hvor vi er. Da sikten bedrer seg noe går vi opp på en høyde for å orientere oss. Jeg liker ikke situasjonen. Leiv er rolig og sindig, og sammen blir vi enige om hvordan metoden for krysspeiling med kart og kompass er. Vi ser oss ut noen grove terrengformasjoner rundt oss som vi mener å finne igjen på kartet. Markerer på kartet hvor vi må være etter krysspeilinga. Om vi gjorde det helt korrekt er jeg usikker på, men vi kommer i alle fall frem til E-6 ved Bugøyfjord etter planen.
I 1975 vender Leiv og jeg tilbake til Gallokområdet. Denne gangen reiser jeg først til Elverum og besøker han der. Så benytter vi oss av velferdsordninga til forsvaret, familiemedlemmer kan få gratis plass på forsvarets flyruter dersom det er ledige plasser. Vi reiser med et Herkules fly som starter fra Gardermoen og flyr hele vegen langs kysten av Norge. Vi får utlevert ørepropper, for det er veldig mye motorstøy inne i flyet. Mellomlander i Stavanger og Bergen. Husker alle de røde hustakene i Bergen, og det går 35 år til neste gang jeg ser byen. (I 2010 er jeg der for å parre mi Maile med strihår Hongfjellets Spartan. Som ble Fallvindens D-kull, med min Mattis.) Etter mellomlanding i Bodø må Herkules’n rigges om fra å frakte passasjerer til å frakte gods. Vi hjelper besetninga med å fjerne stolrekkene som er satt opp. Som belønning når vi er ferdig får vi komme inn i cockpiten - da nærmer vi oss Finnmark. Flyet har ganske lav høyde, og vi får ei fantastisk utsikt mot det store fylket. Vidder, vann og vassdrag glir mot oss hele tiden og forsvinner under flykroppen. Jeg kjenner hjertet banke for det fantastiske vidstrakte landskapet, uten at jeg da vet at de fleste vassdragene som blinker under oss vil bli besøkt av meg i løpet av de neste 40 årene.
Vi lander på Høybuktmoen, tar sekk og fiskestang og rusler ut til E-6 for å haike oss mot Hauksjøområdet nordvest for Bugøyfjord. Et par timer senere er vi på vandring gjennom kystfjellene. Leiv og jeg tar omtrent samme rute som året før helt til kulpen 208 hvor vi fikk så flott ørret i pissregnet. Men vi har vokst oss sterkere og modigere i kropp og hode, og selvtilliten har økt såpass at vi herfra begir oss sørvestover mot fjernere horisonter. Mot Finland.
Vi krysser Justinjokka litt nord for Justinjavvre. I nedre del av Justinvassdraget er det også bestand av østfisk, gjedde og harr. Alle vassdragene her inne inkludert Gallokelva renner sørøstover og til slutt inn i Finland, og bestanden av østfisk begynner og øker jo lenger øst og ned i vannføringa en er. Vi følger Ispiggelva vestover mot området Borgejarrahppat. Der ligger småvannene 255, 257, 259, 260 og 263 som perler på en snor etter hverandre. Og det ligger masse vann rundt omkring i alle retninger. Vi ser mange ryggfinner leke i vannoverflata på vann 255. Samme oppdager vi i vann 257, 259 og 260 – Leiv og jeg har funnet et skattkammer og føler oss opprømte av fiskelykke før vi har tatt frem stengene. Leiren etableres ved vann 260, det ligger i skoggrensa mot Justinvuopmi og her er det vedressurser nok til solide leirbål.
Jeg kaster en kobberfarget Salar utover vannet. Sluken blinker gjennom lufta. Den svarte speilinga av vidda knuses til sølv der Salaren treffer vannet. Da jeg har sveivet sluken inn 7-8 meter blir jeg oppmerksom på en plogbølge som kommer ute fra vannet. Sluken går inn mot grunt vann. Bølgen glir raskt mot det vrikkende kobberstykket til jeg ser røya skapes frem. Den røde buken og de hvite kantene på brystfinnene er ikke mulig å ta feil av. Røya renner rett i sluken, og så spruter vannet i alle retninger. Molekylene i 70-tallets glassfiberstang former en stram skjelvende bue. Rovfisken er brått forvandlet til et bytte, og slåss for sitt liv med all den kraft som evolusjonen har utviklet i den arktiske fisken. Det raper i snella når røya renner ut snøre. Rødt, hvitt og svart glimter over den gulbrune sandbunnen. Kreftene tappes ut av fisken, og etter ei stund glir ho inn i nettet på håven min. Ei glinsende vakker røye på litt under kiloen. Jeg bærer den varsomt på land, legger den i lyngen og beundrer det flotte skaperverket. På neste kast får jeg ny røye. Kastet deretter en ørret. Så ei røye. Så en ørret. Det hogger i på hvert kast.
Leiv og jeg fisker oss hver vår veg i vassdraget. Senere møtes vi ved teltet. Begge har opplevd et vanvittig fiske, og har med ei bør med røye og ørret. Vi gjør opp et solid bål og koser oss med de varmende flammene mens vi forteller hverandre hva vi har opplevd. Sola synker og skaper silhuetten av landskapet skarp og mørk mot horisonten. Stille vak fødes lydløst på vannet som speiler himmel og vidde. Vi har fisk nok og kan la stengene ligge i ro. Røyken fra bålet driver sakte over lyng og kjerr. Vi hører ender snatre fra andre vann rundt oss, og et sted i retning Finland kan vi høre sangsvaner synge langt unna. Kameratskapet rundt bålet føles veldig sterkt, uten at noen setter ord på det. Med felles anstrengelser har vi kommet så langt inn i villmarka som vi aldri før har vært. Og hatt et fiske mer eventyrlig enn vi noen gang har opplevd før.
Leiv tar mot til seg og begynner å snakke. Etter få setninger skjønner jeg at dette er hakket verre enn da han drepte familiekatta. – Torgeir, dette blir min siste fisketur. Det beit på alle kastene mine. Hadde jeg enda vært på seifiske, det hadde vært mer greit. Jeg har drømt om å dra på en slik fisketur som dette. Men de siste kastene hvor det beit i ett så sleit røyene og ørretene drømmen i stykker bit for bit. Nå er den borte, tapt – jeg føler den ikke lenger.
Ordene til Leiv har jeg aldri glemt. Mennesket er en forunderlig skapning. Med sterke drifter og evner til å skape sine drømmer til virkelighet. Drømmen oppløses når målet et nådd, og en ny må skapes. Uten sine drømmer er mennesket et fortapt vesen.
Vi blir et par dager til ved leiren. En dag tar vi en ekspedisjon forbi det store vannet Borgejavvri og nesten helt inn til grensegjerdet mot Finland. Så pakker vi leiren og starter turen mot E-6 med ei solid last med fisk som er salta i buken. Ingen av oss er klar over at denne vandringa også er den siste vi gjør sammen. Livets veger går slik. Vi haiker oss inn til Kirkenes. Der stikker vi innom Le Maires veg 1 og besøker min bestefar Hagerup Dahl og bestemor Josefine. Teltet slår vi opp i hagen deres, for vi vil bo i teltet til neste dag når vi skal forlate Sør-Varanger.
Vi tømmer fiskefangsten ut på kjellergulvet og viser den frem. Bestefar er imponert over både fangsten og den spennende historien vi forteller fra turen. Hagerup minnes meg nok som et barn sammen med far. Nå besøker jeg han for egen maskin, og det er kanskje rart for han å se meg som 17 år gammel ungdom med bart. Da Leiv og jeg går til teltet for å ta kveld gjør bestefar en gest som rører meg. Han kommer etter oss og overrekker ei flaske Zubrowka som det er en slump vodka igjen på.
Redselen for å være alene i mørket satt hardt i meg til jeg var 20 år. På høsttreninga før skisesongen begynte så hadde jeg en del strekninger som måtte løpes i mørketida uten gatelys. I Hagan lå den nærmeste lysløypa fra bostedet mitt. For å komme dit sprang jeg en etappe på rundt en kilometer i mørke. Det ble en spurtetappe hvor jeg la inn all den farta jeg klarte å mobilisere – for det lå alltid en djevel på den mørke strekninga. En djevel som prøvde å lure seg inn på meg bakfra. Uansett hvilken veg jeg vendte kroppen for å få øye på han, så rykket han bak meg. Eneste forsvar for ikke å bli overfalt var å løpe fra han.
I august 1977 tar jeg fly på nytt til Høybuktmoen. For første gang skal jeg være helt alene i villmarka. Planen er å følge Gallokvassdraget sørover helt til det dreier av og inn i Finland. Derfra skal jeg gå videre på nordsida av Neidenelva mot Neiden og komme ned til veg ved Bjørknes sør for Ferdesmyra. Starter turen fra Hauksjøområdet og følger ruta jeg er blitt godt kjent med til Gallokvassdraget.
Jeg er nå kommet til den perioden i livet mitt hvor jeg virkelig har sterk kondisjon og fysikk. Mesteparten av vegen til Gallok løper jeg med sekken på ryggen – passerer lyng og kratt, steiner og bekker så raskt at jeg på et øyeblikk bare er en prikk langt foran i horisonten. Da jeg slår opp teltet i sørenden av store Gallokvann er det nesten så jeg ikke skjønner selv hvordan det kunne gå så raskt å ankomme hit. Og jeg er for ung til å forstå hvor mye jeg en gang vil misunne den gudegaven jeg nå besitter.
Denne gangen har jeg med nytt utstyr til Finnmark. Fluestang. Skaffet den tidlig på våren og jeg har trent og trent på kasteteknikk. Fiske med tørrflue har særlig appellert til jegerinstinktet mitt. Mens jeg etablerer leiren observeres flere vak i det smale og langstrakte utløpet av Gallok. Lister meg ned dit med mi Vangen 603 AFTM 7. Setter på ei Blue Dun tørrflue. Men kasteteknikken min er ikke perfeksjonert, det blir noe plasking med snøret som skremmer fisken bort. Sniker meg forsiktig inn på nye vak. Får endelig til et kast hvor flua lander mykt og elegant midt i vakringene. Brått slår ørreten til. Tilslaget mitt jager gjennom stang, flytetaum og fortom, krokspissen på den falske flua slår inn under kjevebeinet på fisken.
Ørreten begynner øyeblikkelig å rase ut taum fra snella. Jeg hever stanga for å mykne rykkene på fortommen. Så jager fisken gjennom vannmassene. Forlater oppdrifta, utfordrer tyngdekrafta og svever opp i lufta. Et øyeblikk balanserer energien til ørreten og gravitasjonen hverandre. Den svevende stillstanden brenner seg inn som et minne om min første sommer med fluestang. Et minne jeg vil bære til det forvitres av min egen skrøpelighet. En gylden kropp faller med bredsida ned og knuser vannet så dråpene fyker i alle retninger. Ørreten slåss med den villskap og sluhet som flukt fra døden alltid har krevd for dyreriket. Sommeren dette skrives mister jeg fire kilosørreter på slike luftsprang. Fisken forlater vannmassene flere ganger, men kroken sitter godt og fortommen er ny og ubrukt. Villskapen brenner ut energilagrene til fisken, og til slutt glir den rolig ned i håven min. Det er stor lykke for meg å bære den tunge kroppen inn på land.
Utpå kvelden kommer det en uro over meg. Det er enda en del timer til midnatt, men jeg synes allerede det er blitt faretruende mørkt. Jeg går rundt og samler inn et enda større vedlager, vil ha det gjort. Det vil ikke bli hentet en tørrkvist om mørket inntar skogen.
Hiver flere pinner på bålet så jeg får mer lys i flammene. Det får den effekten at det blir enda mørkere omgivelser rundt bålet. Jeg forbanner geografien til Norge. Har reist over hundre mil fra Harstad, men er ikke kommet særlig lengre nord mot lysere netter. Sørligste punkt i Sør-Varanger er på breddegrad omtrent midt mellom Harstad og Tromsø. Augustkvelden blir enda mørkere. Jeg hiver mer ved på bålet. Flytter meg nærmere flammene. Føler at det er noe bak meg. Lytter. Brakk det i en kvist? Har lyst å snu meg. Men det føles nifst å snu seg. Det kan være noe der. Noe som stirrer på meg. Savner Leiv. Eller Harald. Eller Alfon – hvem som helst. Brakk det ikke i en kvist? Igjen. Kan det være bjørn? Tankene mine kverner i hodet. Det er observert flere bjørner i Neiden i sommer. Det er bare noen mil sørøst. Polmak og Tana mot nordvest er plaget av slagbjørn nesten hvert år som tar sauer. Jeg er i Norges mest bjørnetette område. Farken – omringet av bjørn. I sør mot Finland er det ulv også. Hiver mer ved på bålet. Bjørn og ulv skal være redd flammer. De er ikke de verste. Jeg vet hvordan de ser ut. Skapningen fra Harstad er verst. Føler intenst at han er her et sted. Har fulgt meg som en djevelnisse på lasset. Slu en satan, vet at jeg ikke kan stikke av nå.
Hiver en god del ved på bålet i håp om at det vil brenne til dagen lysner utpå natta. Så går jeg inn i teltet. Lukker glidelåsen omhyggelig igjen, og legger meg i posen. Ei lang vandring og en spennende ettermiddag gjør at trettheten siger barmhjertig på og befrir meg fra alle demoner.
Dagene etter vandrer jeg videre nedover Gallokvassdraget. Etter hvert blir det mer eller mindre slutt på ørret som biter. Harr og gjedde overtar, men de er ikke særlig bitevillige. Fisket i Gallokelva når jeg kommer lengre sørøstover føles skuffende mot hva jeg ellers har opplevd i dette området. Hver kveld samler jeg en stor mengde brensel så jeg har nok bålved når mørket siger på.
Ettersom kveldene går og djevelen ikke slår til, så tar jeg meg i å tenke på helt andre ting. Oftere og oftere. Den 5. kvelden alene i villmarka føler jeg plutselig at det kommer en underlig ro over meg. Det er først ved midnatt jeg skjønner at mørkeredselen har løst seg opp fullstendig. Føles som naturen har tatt meg i sin barm som et velkomment fosterbarn. Mørket bak ryggen er forvandlet til ei trygg dyne bredd rundt meg, og aldri siden har jeg følt frykt når dagslyset forsvinner.
Neste år, i juni 1977, drar jeg til Sør-Varanger sammen med Harstad guttene Harald Opdahl og Alfon Johansen. Den 25. juni starter vi vandringa fra Hauksjøen og mot Førstevatnet. Det er iskaldt i lufta. Alle bekker og elver er i full flom. Bjørkeskogen har bare knopper og ingen blader. Nå godt over 40 år senere har jeg ofte startet første Finnmark fisketur før Sankt Hans. Klimaforandringen med tidlig vår har gjort dette ganske uproblematisk. Somrene kommer tidligere og varer lengre.
Trixie, Dalmatiner hunden til Alfon har vannskrekk, og må bæres over alle elver. Bekken nedenfor Hauksjøen, rett etter at vi har forlatt bilen, er nå en frådende elv. Så bikkja må bæres. Alfon gjør en tabbe og har lenka til hunden fast i handleddet. Da han har vasset over til det bare er et par meter til bredden gjør plutselig Trixie et byks mot land. Lenka river Alfon over ende så han går hodestups ned i vannstrømmen. Han krabber seg opp på bredden til den iskalde vinden, søkk våt fra topp til tå. Gutten er så frustrert og oppgitt at Harald og jeg skjønner instinktivt at morsomme kommentarer ikke må forekomme på minst en uke.
Alfon har et tørt skift i sekken som han tar på seg. Så fortsetter vi vandringa. Passerer sør for Oksevann og når Førstevatnet. Krysser Førstevatnet der Leiv og jeg hadde leir på første tur til Gallok området. Går opp på Garsjøheia, vandrer videre mot Gallok. Mellom Garsjøen og Gallok har vi første leir.
Men det er det fantastisk fisket Leiv og jeg opplevde i småvannene i Justinvassdraget som lokker oss. Vi bryter leir og går sør for Gallok. Vandrer over Sandhaugan og til Justinjohka rett sør for Justinjavri. Vi har lyst å prøve elva her før vi går dit Leiv og jeg var. Det biter øyeblikkelig i Justinjohka. Men vi får bare harr og gjedde. Det er tydelig at vi har kommet for langt sør i vassdraget. Det går ikke lang tid før vi pakker sammen fiskeutstyret og vandrer nordøstover.
Slår leir ved vann 260. Selv om det er så tidlig på sommeren at bjørkeløvet enda står i knopp, og vinteren nettopp har sluppet taket, så får vi godt med ørret og røye i dette området.
I juli samme år drar Leiv inn til Gallok området alene. Han har klart å bygge seg opp en ny drøm om fiske i Finnmark. Fra Gallok tar han helt motsatt veg enn jeg gjorde mot Neiden. Planen hans er å gå nordvestover og komme ned ved Polmak i Tana. Men han kommer ut for et forferdelig vær. På samme tidspunkt kjører far min gjennom Finnmark for å besøke gamle Hagerup i Kirkenes. Volvo 240’en hans blir stoppet av snefonner når han nærmer seg øst-Finnmark. Leiv må fortøye teltet med stein inni for at det ikke skal blåse av gårde. Vinden drefser opp innsjøen ved leiren slik at det begynner å drive vann inn gjennom myggnettingen i den ene ventil luka. Leiv varmer margarin som han kliner igjen myggnettingen med. Den stivner i kulda og tetter bra. Etter en periode med fokus på livberging klarer Leiv å karre seg til Polmak.
I oktober 1977 drar jeg til Steinkjer for å gjøre verneplikttjenesten. Etter rekruttperioden blir jeg ærklært som ikke-stridene pga av nærsynthet. Blir stasjonert på Åsegarden leir ved Harstad, med tjenestested ved 6.divisjon. Der får jeg oppgaver og forefallende arbeid på kartavdelinga i loftsetasjen. Kjeder meg enormt mye, lange dager med lite å gjøre. Men jeg blir oppmerksom på at divisjonen har lager med 1.50.000 kart over Nord-Norge – moderne fargekart. Jeg legger kart etter kart sammen over gulvet i det svære rommet helt til jeg har et kart som dekker hele Finnmark. Jeg drømmer meg bort i timesvis. Ser at Finnmark er mye mer enn Sør-Varanger – og på kort tid kan jeg vandre over gulvet fra Gallok, over Tana til Laksefjordvidda, videre over Gaissene og til Porsanger via Luostejokka. Videre til Jiessjavvre, Masi og over Njivlojokka til Nabar og Reisadalen i Troms. I fantasien blir de blå vann og vassdrag på papirgulvet levende, og jeg kan se vak av store fisker bre seg i de vakre solnedgangene som jeg har opplevd i Finnmark.
Major Groth er sjef for 3.bataljon på Åsegarden. Han hadde vært naboen i huset ovenfor oss i militærboligfeltet på Bergseng, og hadde observert hvor mye jeg trente for å bli god i langrenn. Da han får nyss om at jeg kjeder meg i administrasjonsbygget til 6.divisjon tar han en sjefsavgjørelse, omgår bataljonslegen, og plaserer meg rett i jegertroppen til 3.bataljon.
Lagføreren på mitt lag er sersjant Aalstad. Av han lærer jeg hva dyktig, moderne lederskap er. Aalstad har ingen prestisje i å være leder, han fokuserer bare på oppgavene som skal løses av laget. Og han ser hver enkelt mann i laget på en måte som gir oss tillit til han. Det er ingen som vil skuffe Aalstad, vi gjør alt for å løse oppgavene våre. På en ukes bataljonsøvelse i februar 1978 er siste moment i øvelsen å forflytte oss om natta inn til leiren. Laget ligger da i kneppetelt mellom Storvann syd og Sørvik. Vi begynner på den lange vandringa over Storjorda, videre over myrene vest for Langvann og mot Sørlimarka. Idet vi starter kommer det et voldsomt snøvær som varer hele natta. Soldatene i laget bytter på å brøyte spor. Det stadig tykkere snelaget tyner kreftene ut av karer som var slitne før vi startet. Sterke Aalstad tar mer og mer over oppgaven å gå i front, han ser hvor utslitte mange er. Da vi nærmer oss Sørlimarka begynner et par menige å vakle av utmattelse. De sterkeste av oss tar sekken deres på magen, og de får gå bakerst i sporet. Omsider når vi den brøyta vegen opp til skytefeltet, og da blir det lettere å gå. Men i de bratte unnabakkene ned mot Sørlia besvimer 2 mann. Sambandsmannen får radiokontakt med Åsegarden, og det blir sendt ut en ambulanse som tar seg av de 2 karene. Da jeg omsider legger meg i senga på kaserna har jeg så vondt i kroppen at det er vanskelig å sovne enda så trøtt jeg er.
Høsten 1978 er det tid for Garnisonsmesterskapet, den store konkurransen hvor alle militære avdelinger i Harstad deltar, over 1000 mann, inkludert befalskolen for infanteriet i Nord-Norge. Et langt løp med innlagte militære disipliner - memorering av melding, avstandsbedømmelse, håndgranatkasting, orientering og skyting. Da jeg på slutten løper forbi en mann og oppdager at det er sersjant Aalstad så blir jeg helt perpleks. At jeg vinner løpet er en mindre sak for meg enn at jeg klarer å slå sersjanten vår. Men jeg hører i ettertid at major Groth var meget fornøyd med seieren min.
Sommeren 1978 har jeg permisjon fra militæret og drar på min siste ekspedisjon til Sør-Varanger. Alfon, Harald, Arne og jeg kjører nordover i den gamle Ford Cortina’en til Alfon.
Vi har ikke kjørt lenge før bilen får problemer med strømforsyninga, og tre mann må ut og skyve den i gang fra bensinstasjonen. Alfon parkerer Cortinaen i unnabakke på en avkjørsel mot ei hytte ved Hauksjøelva. Der har han 20m nedoverhelling å rulle bilen i gang igjen på før vegen ender blindt
Denne gangen tar vi for oss områdene vest for Gallok. Fra nordenden av Gallok går vi kloss sør for Krokvann og Holmvann. Fortsetter videre nord for Mohkkejavvri og vandrer mot Gisttabealjavvri nær Finland.
Det må navigeres nøye med kart og kompass, eller så går vi oss fast i vann. Her er et virvar av små og store innsjøer. Fine røyer og ørreter får vi hele vegen. Men det gjeveste fisket på hele turen har vi etter at vi slår leir ved Gisttabealjavvri . Et fantastisk vann hvor vi bare får kilosørret.
Derfra vandrer vi nordvestover, over Korgåsen og kommer ned til E-6 ved Karlebotn innerst i Varangerfjorden. Alfon haiker seg til Hauksjøen, får rennestart på Cortinaen og kommer tilbake og henter oss. Det er siste dag for permisjonen min, og guttene setter meg av ved Høybuktmoen så jeg kommer meg til Åsegarden i tide. Det siste jeg ser av dem er at Harald og Arne skyver Cortinaen i gang på det flate flyplassområdet. Bilen havarerer fullstendig midt på natta 3 mil før Harstad. Blant annet løsner girstanga, og for å understreke alvoret i havariet hiver Alfon girstanga over i baksetet. Han tyvlåner en sykkel og sykler hjem til Harstad. Henter guttene med faren sin bil.
Fra flyvinduet ser jeg ned mot områdene vi vandret på mot Gallok. Det blinker i vann overalt. Mange tiår siden nu. Eventyrene der inne er fortsatt en skatt i hjertet mitt.
Leiv går befalskolen i Harstad mens jeg gjør verneplikten på Åsegarden. Vi treffes noen ganger. Pliktåret etter befalskolen avtjener han på garnisonen i Porsanger. I 1980 besøker jeg Leiv i Elverum. Vi står på ei gangbru og betrakter Glomma som flyter under oss med mektige strømhvirvler. Leiv tar mot til seg og begynner på ei fortelling. Etter få setninger skjønner jeg at mørkets demoner som jeg hadde i hodet var engler mot de som hadde herjet inne i Leiv. I 70 årene i Norge var det langt mer problematisk å erkjenne åpent sin homofile legning enn i dag. Å måtte leve fengslet i sin egen kropp var ikke et liv Leiv ville leve. Heller døden. Første gangen Leiv stod frem med sin legning var i et telt. Han var på tur sammen med en god venn fra befalskolen. Leiv ville slippe ordet løs, men djevelen klorte det fast. Vennen min hadde en plan for å lure beistet. Leiv tok frem en ordbok, holdt den foran ansiktet på kompisen og pekte på ordet. I det samme vennen leste besvimte Leiv.
Det er hittil siste gangen jeg så Leiv. I dag bor han i Nederland sammen med sin Albert. Leiv jobber som lærer, og har sitt eget atelier hvor han bedriver sin malerkunst.
1976 Stabburselva
Mellom Alta og Skaidi i Hammerfest kommune ligger Sennaland. Dette fascinerende området som strekker seg fra havet ved Vargsundet og sørover, forbi E-6 og til Stabbursdalen. Stabburselva renner rett nord fra kildene ved Vuomegielas. Vuomegielas danner vannskillet mot sør. Sørover går bekker og elver inn i Finnmarks største vann – Iesjavvre. Iesjavvre tilhører Tanavassdraget, og Iesjokka renner derfra til indre riksveg mot Karasjok
Sennaland ligger nær kysten, og konsekvensen av dette får jeg oppleve flere ganger om vinteren. Her dannes polare lavtrykk i møte mellom varm og fuktig havluft og kald vinterluft. Ifølge meteorologisk institutt kan et polart lavtrykk få vinden til å øke fra bris til storm på et kvarter, og gi kraftig nedbør med snøfokk. De kan være vanskelig å varsle.
I juli 1976 drar Harald Opdahl og jeg på vår første Finnmarkstur sammen. Vi har gått i samme klasse på Realfagslinja på Heggen Gymnas i Harstad. Men det er først i 3. klasse at vi oppdager hverandres felles interesse for friluftsliv og fiske. Harald har lært seg kunsten å fiske med fluestang, og han klarer å smitte meg med sin store entusiasme for denne kunsten. Våren 1976 kjøper jeg meg ei Vangen 603 fluestang, klasse 7. Og trener ivrig på fluekasting i april, mai og juni.
Tidlig i juli måned blir vi med min far Hans og min søster Marion i hans Volvo 240 på veg til Finnmark. De skal kjøre helt til Kirkenes og besøke min bestefar Hagerup og bestemor Josefine. Harald og jeg blir satt av på Sennaland, litt før der Okselva renner østover og krysser E-6.
Målet vårt er Stabburselva. Vi passerer like vest for Maddejavre, og vader litt senere over Navgastakjokka. Terrenget er relativt lettgått her vi vandrer langt over skoggrensa. Ved Ribatoaivi lesser vi av sekkene og tar en pust i bakken. Under oss ser vi Stabburselva bare et par kilometer unna. Spennende kulper ligger der på rekke og rad, avbrutt av fossestryk. Vi kan høre elva mykt i ørene. En fjellvåk kretser foran oss. Skrikene legger en ekte dimensjon til villmarka vi beundrer. Vi er i ferd med å møte Stabburselva der hun er nærmest E-6, før vassdraget viker av fra sin ferd mot nord, og dreier av østover mot Porsangerfjorden. Langt mot øst ser vi gjelet i kystfjellene der Stabburselva skjærer seg gjennom Ravttosvuopmi.
Så går vi ned den siste biten. Møter bjørkeskogen, og går ned til elva et stykke nedenfor Suohpasluoppal. Der slår vi opp teltet, og lager oss leirbål av all tørrveden i skrenten ned mot elva. Harald heller varmt vann over pulverkaffen i koppen sin, og ruller seg en røyk. Vi har det veldig trivelig og sosialt ved bålet, og den kvelden forsøker jeg meg på min første kopp kaffe. Det smaker bedre for hver kopp. Resten av turen frykter Harald for at jeg skal begynne å røyke også. En ting er å gå tom for kaffe, verre for han er det å gå tom for tobakk.
Når vi har hvilt oss og fått mat i skrotten monterer vi fiskeutstyret. En kraftig vind jager gjennom elvedalen, derfor dropper vi fluestanga. Vi fester hver vår lille spinner på haspelstanga. Elva går relativt stridt nedenfor leiren, men den renner mye i berggrunn hvor den har dannet kulper. Jeg stiller meg ved utløpsosen av nærmeste kulp. Kastet går oppstrøms mot der Stabburselva styrter ned i kulpen. Meppsen plupper ned i vannet, venter et øyeblikk før jeg sneller inn. En hel vinter har jeg gledet meg til dette kastet. Kroppen skjelver av gleden som sprenger seg ut – endelig er fiskesommeren her for meg. Plutselig kjennes et rykk i snøret. Bunn?? Så napper det til igjen. Stanga bøyer seg med rykkende bevegelser. Det glimter hvitt nede i vannet. Jeg finner frem håven, løfter stanga bakover og tvinger ørreten mot meg. Fisken spreller inn i nettmaskene. Vannet renner fra håven når jeg løfter sommerens første ørret triumferende mot himmelen. Hvert gram av fisken er verdt så mye lykke at jeg beundrer en gigantisk ørret på 0,35 kilo.
Harald og jeg får noen flere steikfisker nedenfor teltet. Så beveger vi oss oppstrøms Stabburselva. Etter hvert kommer vi til Suophasluoppal. Denne kulpen i Stabburselva er enorm. 375 meter lang, og vel 100 meter bred. Med et trolskt og hemmelighetsfullt dyp. Jeg tenker med meg selv at om jeg var en virkelig stor ørret som levde i Stabburselva, så ville jeg ha heimen min her. Vi begynner å kaste spinneren i kulpen. Ingen napp. Vi bytter til nye spinnere. Ingen napp. Vi prøver sluk. Ingen napp. Vi bytter sluk. Jeg setter på en 18 grams Toby, svart med gyldne tverrstriper. Da jeg sneller sluken helt inn og skal til å løfte den av vannet får jeg plutselig øye på en kollossal gylden bredside av en ørret som vender i vannet halvannen meter fra land. Resten av denne første kvelden i Finnmark fisker vi i kulpen, uten å få napp. Tida vår ebber ut, og vi vandrer tilbake til teltet.
Vintre senere har jeg tenkt på denne kulpen.
Dagen etter vader vi over Stabburselva. Det er relativt tidlig på sommeren, de høyeste fjellene i Finnmark, Gaissene, drenerer snømengdene sine til Stabburselva. Hun går nå stri med stor vannføring. Vi kutter hver vår solide bjørkekjepp som vi har som vadestokk. Beina våre er utstyrt med vadere, men det er ikke til å unngå at noe vann skvulper inn. Sekken er tung, men jeg føler at uten den vekta hadde vannpresset flyttet meg nedover elva. Endelig er vi trygt over på andre siden. Da ser jeg at Harald klasker handa gjentatte ganger mot hodet. «Lestan mine», sier han. «Æ har glemt dem!» Harald hengte opp lestene sine i et bjørketre for å tørke dem i den gode vinden vi hadde i går ettermiddag. De er fremdeles på andre siden.
Jeg setter meg på en stein og betrakter kompisen som begynner å plaske seg over elva igjen. Og jeg filosoferer over hvor kostbart kombinasjonen av friluftsliv og glemskhet kan være. Jeg har gjort mange slike tabber selv. Det er fullt mulig å glemme ting som helt ødelegger turen du har drømt om så lenge. Eller gir store problemer i gjennomføringen av den. Da Harald kommet tilbake har jeg krysset Stabburselva 1 gang. Han har krysset den 3
ganger.
Vi vandrer inn i Suolovaravzi øst for Stabburselva, og setter kurs for Suolovarri. Følger nordsida av Njahkajokka. Ved Njahkajokka er det stupbratte bergskrenter, og flere steder langs kanten har isens tilbaketrekking for titusen år siden etterlatt runde steiner på berggrunnen. Harald og jeg er fortsatt tenåringer, og da vi ser disse steinene som ligger på kanten av stupet blir vi grepet av ungdommens galskap. Vi finner et passende steinoffer, og begynner å gynge på den. Med felles anstrengelser klarer vi å bevege den utfor. Den tunge steinen farer utfor, gjør et hopp, treffer en berghylle, gjør et gigantisk sprett, og seiler gjennom lufta. Fanget i jordas gravitasjon farer den mot steingrunnen med en akselerasjon på 9,8 m/s2. Gnistfokket fyker når den treffer bakken, stein og støv spruter alle veger. Som et tordendrønn buldrer smellet fra steinen nordover og sørover gjennom Njahkajokkadalen. Fra støvskyen stiger det opp en duft som minner om eksplodert krutt. Den dramatiske virkningen av steinmasse og gravitasjon gir oss blod på tann. Vi finner nye steinofre langs gjelet mens vi vandrer. Fra lenge før de første menneskene ankom Finnmark har de hvilt i ro og fred der isen plasserte dem. Inntil 2 galninger kom.
Vi vandrer nedover Suolovarskaidi til vi møter Stabburselva igjen. Fra de bratte bergskrentene der ser vi utover den enorme kulpen nedenfor fossefallene fra Njahkagorzi. Vi stirrer ned i de grønnskimrende vannmassene og ser ørret etter ørret sige opp fra dypet og slurpe i seg insekter på vannflata. Denne min første sommer med fluestang kribler det etter å by tørrfluer til disse fiskene. Teltet setter vi opp ved utløpet av kulpen. Et herlig sted å svinge fluestanga. Der vannmassene tvinges opp står ørret klar til å plukke ut godbiter. Endelig får jeg til et bra kast skrått oppstrøms. Tørrflua seiler med vannstrømmen mot vakene jeg har observert. Brått gaper en fiskekjeft over flua og vender mot dypet igjen. Ørreten er allerede kroket når jeg gjør tilslag. Det blir en vill kamp for å befri seg fra det falske insektet, og da min første ørret på fluestang i Stabburselva hiver seg i lufta sammen med tusenvis av dråper blir fluefiske en besettelse for meg resten av denne sommeren. Selv om Harald best husker en kar som stod tålmodig ved bredden for å vikle opp knuter og vaser. De oppstår ofte når fisken vaker utenfor det holdet jeg har ferdighet for å kaste til.
Det er flotte kulper på rekke og rad nedenfor teltplassen. Det jeg husker best fra denne turen i 1976 er da jeg en kveld vader over på andre sida av elva. Har sett mange flotte vak ved motsatt bredd, og det er nå engang slik i livet at de største fiskene oftest er på andre sida enn der du er. Elva er vannrik og dyp. Jeg finner et vadested hvor jeg klarer så vidt å balansere på steiner over til andre bredden uten at vannet renner inn i vadestøvlene. Da jeg begynner å svinge fluestanga oppdager jeg etter hvert at ørretene er like kresne på fluene mine på denne siden av elva. Og de jeg mener er størst vaker akkurat så langt ut at kastet kollapser, med snøret i gress, busker og stein.
Når kvelden begynner å sige på bestemmer jeg meg for å oppsøke leiren og Harald for bål og kaffekos. Med fluestanga i ene hånda og 2 halvkilos ørreter tredd på ei grein i andre hånda, begynner jeg å vade over elva igjen. Balanserer forsiktig på store steiner. Men jeg finner ikke akkurat samme vadested som sist, kommer til et parti hvor det er for stor avstand mellom steinene. Elva fosser rundt vadestøvlene. Til slutt lar jeg det stå til og skrever over til neste stein. Beinet blir dratt til side av strømmen, og resten av kroppen følger etter. Så er jeg på svøm i elva, og driver ned i kulpen. Har ikke lyst å miste fluestanga i høyre neve, så den holder jeg på. Slipper heller ikke taket i ørrethanka i andre neven. Klarer likevel å ta svømmetak som holder hodet over vannet. Lar strømmen hjelpe meg, og svømmer skrått nedstrøms over elva. Men etter hvert blir vadestøvlene og lerretsuniformen min fylt med vann, så jeg er tung i siget da føttene endelig får feste i bunn.
Da Tyskland kapitulerte i 1945 overtok norske styrker det militære utstyret som var lagret i Norge. Lerretsuniformen min er en tysk alpejegerunifom med fjellkamuflasje fra tyske lagre, som jeg hadde fått av fatter’n. Det var turplagget mitt fra 1974 til 1977. Disse somrene i Finnmark la jeg merke til at tyske turister i rett alder stirret på meg. Skjønte etter hvert at det var turplagget de la merke til, og at de hadde sterke minner om denne uniformen. Den var nå begynt å bli slitt, og hadde fått en del hull. Harald hører prustinga mi ute på elva, og kommer til da jeg begynner å vakle på land. Uniformen er svintung og utsprengt av vann. Etter hvert som mer av kroppen hever seg over vannet spruter det ut vannstråler alle veger fra hullene i uniformen. Til stor munterhet for Harald. Men ørretene berger jeg. Vi gjør opp et stort bjørkevedsbål for å varme kroppen min og tørke klær.
Så pakker vi leiren og forlater kulpen ved Njahkagorzi. Vi går i terrenget på sørsida av elva og nærmer oss Ravtossavzi, det enorme gjelet hvor Stabburselva har skjært seg gjennom kystfjellene til Porsangerfjorden. Planen er å sette opp siste teltleir like før vi entrer inn gjennom Ravtossavzi. Da vi når leirplassen og pakker ut sakene oppdager jeg at kameraet jeg har lånt av fatter’n ikke er med. Et kostbart Zeiss belgkamera. Vi hadde en hvilepause midtvegs fra Njahkagorzi, og der hadde jeg kameraet fremme. Harald og jeg går tilbake for å lete etter det. Vi gjør den erfaring som jeg har gjort flere ganger senere. Det er vanskelig å gå i sine egne bakspor å huske hvor du gikk når du ikke har fulgt en sti. Harald og jeg leter lenge i området hvor vi mente at vi hadde pause. Uten å finne kameraet. Det er innpakket i et brunt læretui som er rene kamuflasjefargen. Vi setter oss ned og diskuterer problemet. Finner ut at vi må lete mer systematisk. Først definerer vi et kvadratisk område som skal gjennomletes. Så starter vi å gå ene siden i kvadratet i bredd sammen med 5 meter mellomrom mellom oss. Da vi har gått siden i kvadratet flytter begge seg 10 meter inn i kvadratet, så går vi motsatt veg i bredd. Slik fortsetter vi. Da vi har gått omtrent tre fjerdeler av kvadratet stirrer plutselig begge på et brunt læretui med et Zeiss belgkamera.
Da vi kommer tilbake til leiren er det gått nesten 4 timer siden jeg oppdaget at kameraet manglet. Vi får noen stekeørreter i den flotte kulpen nedenfor teltet, men ingen trofe’ fisk. I mange år har jeg tenkt muligheten for at alle timene kastet bort på leting etter et kamera kostet meg fighten med en drømmefisk.
Neste dag starter vi på siste etappe av turen. Følger elva gjennom Ravtossavzi. Vi passerer Stabbursfossen med den kjente fossekulpen som kan bli stinn av laks som springer i lufta. Terrenget åpner seg vidt mot Porsangerfjorden. Med furumoer, og vi ser alle luoppal’ene i Stabburselva som blinker i sola. Da vi når grusvegen etter brua over Dilljohka setter vi opp farta. Begge to skal snart inn i militærtjeneste, og Harald vet hvilken takt som kreves for å klare kravet til marsjmerket. Harald roper takta, og vi marsjerer som galninger mot Porsangerfjorden. Det varer ikke lenge før vi er på Stabburselv campingplass. Her slår vi opp teltet. Avtalen er at pappa skal hente oss på campingplassen ved middagstid neste dag.
Det er en del andre tenåringer som henger rundt campingplassen. Det er bl.a to jenter fra Lakselv som Harald og jeg har en sommerflørt med. De skal ta nattbussen inn til Lakselv. Og da tida nærmer seg følger vi jentene sørover langs E6 til høyden over Valdatjeaggi. Da kan vi utsette avskjeden med nøyaktig den tida bussen bruker på å kjøre 2 kilometer.
Det er midnatt og sola skinner i ryggen vår. Skyggen fra 2 par tett sammen strekker seg tyve meter bortover asfalten foran oss. Jenta jeg følger sier hun fryser, og ber om å få låne genseren min. Da vi nærmer oss høyden ved Valdatjeaggi snur vi oss nordover. Sola gnistrer i 4 par øyne. De unge ansiktene gløder. Havet er badet i gull. De utallige øyene i Nord-Norges største fjord svever i gylden dis. Det fantastiske synet av Porsangerfjorden brenner seg inn i sinnet mitt mens jeg holder rundt Lakselvjenta. Så sterkt at om 44 år kjøper jeg et landsted her sammen med ei annen finnmarksjente.
Bussen kommer like etter at vi ankommer utkjørselen ved toppen av høyden. Da jeg ber om å få genseren min rister hun på hodet. – Det lukter så deilig bål av den, og det lukter deg, sier hun. – Jeg kommer til campingplassen i morra så får du den. Siden har jeg ikke sett verken genseren eller jenta, for pappa ankommer fra Kirkenes ved 12 tida, mange timer før vi venter han. Men egentlig er genseren hittil det eneste plagget mitt som jeg har bevart for alltid. Som Henrik Ibsen skrev: Evig eies kun det tapte.
1979. Nye eventyr i Stabbursdalen
I 1979 vender Harald og jeg tilbake til Stabbursdalen. Denne gangen vandrer vi fra Østerelvdalen i Alta. Onkel Ragnvald i Alta kjører oss dit traktorvegen starter. Der hiver vi på oss sekkene og begynner vandringa opp fra Østerelvdalen mot vidda. Stigningen opp blir brattere og brattere når vegen begynner å klatre vekk fra elva i dalbunnen. Vel over skoggrensa tar vi en pause og tørker svetten. Jeg bærer futteralet med fluestanga i hånda. Når vi går videre presterer jeg å glemme igjen fluestanga. Oppdager det ikke før vi har vandret mange kilometer videre og tar en stopp for å studere kartet. Jeg er enda i relativt god form, så jeg løper til fluestanga og løper tilbake til Harald som venter på meg.
Vi følger traktorvegen videre. Ca en kilometer før Vegvannet/Suohpatjavri slår vi leir ved det vesle vannet 391. Når teltet er satt opp prøver vi fiskelykken med dubb og mark i vannet. Jeg vet at det er fisk i vannet, for Onkel Ragnvald har fortalt om flott ørret han har fått der. Men vannet virker livløst, ingen vak. Og vi får heller ikke fisk på markene våre.
Neste morgen vandrer vi videre. Går på nordsiden av Vegvannet. Den siste videoen min i skrivende stund er "Harstad gjengen drar inn på vestvidda". 2024. Der har vi leir på innerenden av Vegvannet.
Vi krysser dalsøkket mellom Veivannet og Ruhkkujavri nedenfor tjønna 390 i retning Holmfjellet. Derfra går vi til sørenden av Ruhkkujavri. Der tar vi en pause og finner frem fiskeutstyret.
Men vi får ikke et napp i Rhukkojavri. (Harstad gjengen går også til Rhukkojavri i 2024, og opplever et veldig tregt bitt.)
Harald og jeg vandrer videre ned i Stabbursdalen. Vi krysser elva og slår opp teltet for andre gang.
I ei uke oppholder vi oss her oppe i øvre del av Stabbursdalen, og oppsøker vann både på østsida og vestsida av elva. Lever det frie villmarksliv. Som så mange ganger i mitt liv feirer jeg gebursdagen min under en himmel med vidde og skog rundt. Sprøstekt ørret serveres i det lille selskapet, og til dessert har vi brødskiver med et tykt lag multebær. Myrene bugner av viddas gull.
Vi bryter 2. leir og vandrer nordøstover. Forlater det smale skogbeltet i øvre Stabbursdal, og går mot Njahkajavri. Vannene på østsida av Stabbursdalen har bestand av røye. Rett øst for oss kneiser det mektige Skuovgilrassa. Teltet slår vi opp ved vestbredden av Njahkajavri.
Så bryter vi leir igjen og vandrer nordvestover tilbake til Stabburselva. I skogbeltet nær elva setter vi opp 4.leir. Det er godt å kommet tilbake til bjørkeskog så vi har ressurser til å fyre gode leirbål.
Vi har gjort en avtale med harstadguttene Kurt Hofsøy, Alfon Johansen og Arne Opdahl om å møte dem ved Stabburselva. De skal gå inn fra Sennaland, samme ruta som Harald og jeg gjorde 3 år før. Den dagen møtet er avtalt bryter vi 4.leir og begynner å vandre langs Stabburselva mot møtestedet. Her begynner elva å slippe seg ned gjennom berg grunn som danner dype gjel og kulper. Vi fisker oss nedover elva. Det er spennende å oppsøke nye kulper på vandringa vår.
Vi nærmer oss stedet vi skal møte resten av guttene fra Harstad. Det er avkrysset på kartet, ved Stabburselva sørøst for Bastinjavvre. På motsatt side av elva. Forsiktig åler vi oss opp på en høyde ved elvebredden. Vi lytter og speider. Der er ingen gutter å overraske. Men et kvarter senere hører vi stemmer oppe i bjørkelia, og det er stor stemning da vi møtes ved krysset på kartet så presist samtidig som det omtrent er mulig.
Vi har telt ved 5.leir i et døgn. Fisker i kulpene både nedenfor og ovenfor leiren. Et spennende fiske hvor vi får flere ørreter. Men det er ingen grove fisker som hugger på redskapen vår.
Så pakker vi leiren, og vader over Stabburselva. Denne gangen er det ingen som glemmer lester ved leiren og må vade tilbake igjen. Men Alfon har med Trixie, hunden som har vannskrekk. Han bærer henne over. For ikke å bli våt har han byttet bukse med ei regnbukse som han har surret stramt rundt støvlene. Turbuksa er lagt over fiskeveska som henger over skuldra. Turbuksa glir av, ramler i vannet og flyter nedover Stabburselva. Harald kommer til unnsetning og hjelper Alfon med bikkja. Alfon drar på bukseleting, og han klarer å berge den.
Vi vandrer nedover på sørsiden av elva. Nå kommer vi inn i et belte av bjørkeskogen som har vært utsatt for kraftige lauvmark angrep i tidligere år. Vi passerer mye død skog.
Slår opp ny leir ved kulpen nedenfor Njahkagorzi på samme sted som Harald og jeg hadde leir 3 år før. Også nu får vi pen ørret i kulpene rundt leirområdet. Sommeren 1979 er en fantastisk flott sommer i Nord-Norge, og vi går rundt og fisker i bare shorts under ei sol som brenner natt og dag. Den nedbørsfattige sommeren har gjort lyng og vegetasjon knusktørr, og det er bare å sette fyrstikka bort til bjørkepinner i gruva så er det fyr.
1 km nedenfor vår leir er det 3 andre karer som har slått seg til ved Stabburselva. Neste morgen passerer de leiren vår og vi slår av en prat med dem. Denne dagen tar vi en ekspedisjon lenger opp i Stabbursdalen. Vi hadde passert en del spennende kulper ovenfor Njahkagorzi på veg ned til leiren som vi ikke tok oss tid til å fiske i. Men vi avmerka dem på kartet, og nu skal fiskegjengen finne ut av hemmelighetene der oppe. Vi vandrer oppe på kanten av klippene ovenfor Njahkagorzikulpen. Langt under oss ser vi skummet fra fossefallene kverne sakte rundt i kulpen.
Folkene fra naboteltet er små i fugleperspektiv der de står og fisker. Hadde vi visst at de denne dagen haler i land en vanvittig svær ørret så kan det hende vi hadde kansellert ekspedisjonen vi legger ut på……
Bålgruva i naboleiren ligger ensom og forlatt. Vinden nedover elva blåser opp til frisk bris som blåser mot steinene rundt gruva. Oksygen trenger inn til glør som så vidt livnærer seg på knusktørr lyng og mose under den tilsynelatende trygge sirkelen av bålsteiner. Med ett blusser ild opp i lyngen utenfor bålgruva. Vinden sprer flammene raskt. Ilden fatner i rotklynger med bjørkestammer som griner mot himmelen etter sin lauvmarkdød for mange år siden. De tørre trestammene ammer opp flammene til et lite beist. Gule tunger går løs på telt og utstyr i leiren. Gassbokser eksploderer, teltet fortæres. En ryggsekk står lent mot en bjørketreklynge som tar fyr. Etter en stund er en svartsotet metallmeis tilbake av sekken.
Naboene våre blir oppmerksom på røyken, og skynder seg tilbake mot leiren sin. Men da er det ingenting igjen å redde. Straks begynner de det vanskelige arbeidet med å slukke lyngbrannen omkring leirstedet. Guttene kapper bjørkeraier med løv og slår ned ilden. Vinden har stilnet av igjen, og det er eneste grunn til at det er mulig å få kontroll med flammene.
Oppe i Stabbursdalen blir vi oppmerksomme på røyk lenger ned i dalen. Vi ser også et Widerøe fly på veg til Lakselv som sirkler noen runder over røykområdet før det fortsetter.
Alle sammen får seg noen fine ørreter i kulpene vi besøker.
Det er seint på ettermiddagen da vi er tilbake i leiren. Jeg går nedover til naboleiren for å sjekke hva som har hendt. Og der finner jeg noen slitne karer full av sot og aske. Leiren er et redselsfullt syn. De forteller meg hva som har hendt. Sier de er ribba for utstyr, må avslutte turen og komme seg hjem. Jeg misunner dem den gedigne ørreten de viser frem, men det er også alt som er verd å være avindsyk over. Tar farvel med gjengen med løfte om at vi skal holde et øye med området i tilfelle det blusser opp brann igjen.
Da vi våkner neste morgen har vinden blåst opp, og det velter opp røyk nede i Stabbursdalen. Vi skynder oss nedover og ser at nasjonalparken står i full brann i et område på flere mål.
Raskt kapper vi oss solide greiner av bjørk og begynner å slå ned flammene. Vi klarer å slukke der vi holder på, men det blusser stadig opp flammer på nye steder. Og er det noe brennbart igjen til glørne under asken så blusser det opp der vi har slukket. Varmen og røyken gjør det tungt å puste, øynene svir. Vi forbanner vinden som skaper nye branner på alle kanter. Et Widerøe fly kommer rett over oss. Kretser 2-3 ganger rundt før det fortsetter mot Lakselv. Det gir oss nye krefter – nå må det vel komme hjelp for å slukke, dette er jo en nasjonalpark! Vi har for lengst innsett at vi ikke klarer å slukke brannen i det knusktørre området, men brannen kan begrenses til vi får assistanse.
Det går mot ettermiddag denne fredagen før vi hører helikopterlyd. Da setter vi oss svette og slitne ned i lyngen og betrakter det som skjer. Et Sea King redningshelikopter lander bare 50 meter unna oss. Dette er sommeren rett før jeg skal bli Finnmarking for 18 år. Nå får jeg bivåne finnmarkingenes fantastiske evne til å utnytte mulighetene skaperen gir dem. Det er ikke hver dag en får helikoptertransport inn i nasjonalparken. Noen drar ut brannslanger og motorpumper fra Sea King’en, det er jo en brann som skal slukkes.
Andre drar ut sekker og fiskestenger, her er jo ei god ørretelv. Og så dras det ut kasser med øl, her blir sikkert en tørst som skal slukkes. Dessuten går det mot fredagskveld og helg. Brannpumper og ølkasser plasseres i elva, og snart begynner slangene å bli tykke av vanntrykket. Redningshelikopteret flyr til Banak for å hente forsterkninger.
Brannfolkene begynner først å slukke de åpne flammene, så går de mer og mer over til å pøse vann over den tørre branntomta med aske. Det sprutes hundrevis av liter over rotklyngene med bjørk. Når lyngbrannen i Stabbursdalen nasjonalpark endelig er slukket kan brannmannskapene vokte området samtidig som de slukker sin egen tørst og prøver fiskelykken i elva.
Brannslukkinga vår og synet av ølkassene har gjort oss øltørste. Da vi vandrer mot sivilisasjonen neste dag er det 14. dager siden Harald og jeg startet fisketuren. Vi har fått vite at Torry Enghs spiller på fest i samfunnshuset i Lakselv lørdagskvelden, og det gir ekstra fraspark i beina til unge mannfolk. Da vi etter en dags vandring ankommer Stabbursdalen campingplass har vi fordelt de videre oppgaver som må gjøres. Kurt og Alfon går ned til E-6 for å haike seg til Sennaland der bilene deres står. Harald, Arne og jeg begynner å haike oss motsatt veg, mot Lakselv. Oppgaven vår er å kjøpe øl så vi har til kveldens fest.
I Lakselv får vi vite at øl får vi kjøpt på ølutsalget, og da drar vi dit. Der står ølkassene stablet fra gulv til tak. Men vi blir lange i maska da vi blar frem sedler for å kjøpe noen. – Har dere bestilt?, sier ekspeditøren. – Bestilt??, svarer vi. – Ja øl må være bestilt 3 uker på forhånd, ellers får ingen kjøpt. Slukøret tusler vi ut av ølutsalget. Alfon og Kurt ankommer senere Lakselv med bilene. De får vite om fiaskoen vår med ølet. Etter rask rådslagning blir vi enige om at innbyggerne i Lakselv må ha ei kriseløsning, de kan ikke være så forbannet god på planlegging bestandig. Og nå har vi biler for å finne ut av saken. Kurt er den beste detektiven, og får nyss om ei nabobygd der en kar produserer alternativ vare.
Og Kurt blir helten i fiskegjengen som gjør at vi slipper å høre på Torry Enghs klinke edru. Garnisonen i Porsanger ligger bare 2 mil unna det relativt innbyggerfattige Lakselv. De unge soldatene er ikke populære hos de lokale guttene. Det ser vi utenfor lokalet da festen er slutt. Militærpolitiet sitter i bilen og observerer. En vernepliktig er uforsiktig og passerer forbi oss uten følge av sine egne. Jeg står tett sammen med en ung frøken da en liten Lakselvværing plutselig spretter opp rett bak oss, svinger knyttneven over hodene våre og planter den rett i knollen på den vernepliktige så han siger i bakken. Han med knyttneven forsvinner øyeblikkelig.
Neste dag kjører vi til Alta. Undervegs slipper vi av en frøken i Indre Billefjord. I Alta drar vi innom Detsika. Motstanderne av utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget mobiliserte sommeren 1979 med en leir for kulturmønstring og politisk arbeid mot utbygginga. 6000 er innom leiren som har besøk av artister som Buffy Sainte-Marie, Michael Wiehe, Nils-Aslak Valkeapää, Hans Rotmo og Jack Berntsen. Det blir mitt første møte med begivenhetene som vil være først på de nasjonale nyhetssendingene en stor del av tida jeg studerer på lærerhøgskolen i Alta. Høsten 1980 går jeg andre året på lærerutdanninga. Da er jeg med min onkel Ragnvald Nygård og engelsksetteren hans på jakt oppover Stilladalen. Vi starter jaktturen nær nullpunktet hvor klimaks i Altakampen vil stå om noen måneder. Det er siste høsten Stilladalen er vegløs, og vi jakter oss så langt opp at det begynner å bli mørkt da vi vandrer tilbake mot Stilla med noen felte ryper. Da oppdager vi at det brenner nede mot nullpunktet. Aktivistene mot utbygginga flyttet leiren sin fra Detsika til Stilla, og nå har motdemonstranter tent fyr på gammene i Stilla leiren. Gnistfokket fyker i mørket, og området er opplyst av gammer som er forvandlet til store fakler.
Konflikten om utbygginga av Altaelva har skjært gjennom familiene i Altasamfunnet, og også min egen store familie i Alta er splittet. En kald januardag i 1981 blir jeg lempet opp i en militær lastebil av noen av de 600 politifolkene som aksjonerer på nullpunktet. Etter å ha blitt satt av lasteplanet igjen går jeg inn på samvirkelaget i Bossekopp. Kledd i min knallrøde Bergans anorakk og skaller på beina. Der inne står jeg plutselig ansikt til ansikt med min mormor Nora Nygård. Hun gransker meg fra topp til tå. – Du har vært og demonstrert, fnyser hun foraktelig, snur seg tvert rundt og går. Skjønner at jeg må utsette middagsbesøk på søndag hos henne med et par uker. Minst.
Vurdert å skrive og utgi noen bøker Torgeir ?
Fantastisk lesning
Fantastisk hva du lager til Torgeir for å glede og tipse oss andre